Finansbyråd i Oslo, Einar Wilhelmsen (MDG), har helt rett i at vi må regulere kraften, som han tar til orde for i Klassekampen 17. november. Det skorter mer på byrådens problembeskrivelse. Det er for det første ikke riktig at endringene, eller rettere sagt liberaliseringen, av kraftmarkedet har tjent det store «vi». At vi har gått fra å ha en aktiv energipolitikk til å overlate kraften til stadig sterkere markedsstyring, der betalingsevne er avgjørende, var aldri en rettferdig modell.

Denne høsten har enda en utenlandskabel kommet i drift. Dette er godt nytt for kraftbransjen, men dårlig nytt for vanlige husholdninger og (på sikt) for den kraftkrevende industrien som baserer seg på ren vannkraft.

I 2002–2003 steg strømprisene og energifattigdom ble et stort problem. Det skjedde ikke på grunn av vindkraftutbygging. Folk fikk problemer på grunn av markedsstyringen. SSBs analyse av situasjonen den gang viser at for de ti prosent fattigste utgjorde strømregningen 16 prosent av utgiftene mot én prosent blant de ti prosent rikeste. Et avgiftskutt har med andre ord langt mer å si for en fattig familie enn en rik, selv om summen er større i kroner og øre for en husholdning med høy inntekt.

«Noen ganger ligger løsningene i fortiden.»

Det fine med den norske velferdsstaten er at vi historisk sett har hatt et omfordelende skattesystem heller enn flate avgifter. Derfor er det ikke et problem i seg selv å kutte i elavgiften. Kuttet kan tvert imot bidra til at mange av dem med lav eller vanlig inntekt, som ikke er fattige nok til å få bostøtte og ikke rike nok til å betale strømregningene, får hjelp denne vinteren.

Klimakrisen utfordrer like fullt innrettingen av skatter og avgifter. Vi må forhindre overforbruk av energi. Derfor trengs det mer langsiktige løsninger.

Også her kan vi lære av fortiden. Wilhelmsen har helt rett i at Enova må innrettes annerledes: Før 2016 var energieffektivisering et mer førende prinsipp. Til utpå 1970-tallet hadde vi dessuten et toprissystem for strøm som skulle sikre rimelig strøm til alle – uavhengig av inntekt – og forhindre overforbruk.

Med dagens teknologi er det ikke noe problem å gjeninnføre et toprissystem som kommer husholdninger til gode og straffer luksusforbruk. Noen ganger ligger løsningene i fortiden, selv i møte med klimakrisen. Vi trenger mindre marked og mer regulering.