I Munchs verden er det ingenting som knekker. Det bare bøyer seg. Hvis grenene på et tre nærmer seg kanten på lerretet, klippes de ikke rett av der bildeflaten opphører. De folder seg inn. Der strandens svungne jugendlinjer møter flatens yttergrenser vippes linjene forsiktig opp, slik vann henger mot innsiden av et glass.