Jeg må innrømme at jeg ble litt overrasket da jeg så bibliografien bakerst i Ingvild H. Rishøis siste bok. Det begynner å bli en stund siden hun debuterte med novellesamlingen «La stå» i 2007, og jeg hadde en fornemmelse av det siden hadde kommet en jevn strøm av bøker. Trolig skyldes denne tankefeilen at det hun har gitt ut – to billedbøker og tre novellesamlinger – har satt sterke spor, og at historiene og personene (og barnerimene!) hun har skapt, så ofte har dukket opp for mitt indre. Om ikke strømmen av bøker har vært jevn, har inntrykket fra Rishøi hele tida vært der.