Endelig honnør
I 80 år har partisanene kjempet for anerkjennelse:

I september avduket daværende forsvarsminister Frank Bakke-Jensen en minnestein over partisanenes innsats. Monumentet står på Rena leir, spesialkommandoens hovedkvarter. Det gjør også monumentene over Kompani Linge og kommandotroppene fra andre verdenskrig.
Har ventet lenge
– Partisanenes tjeneste var blant de hardeste noen nordmenn deltok i under andre verdenskrig, sa Bakke-Jensen etter avdukingen.
Han syntes det var riktig og viktig at spesialstyrkene innlemmet partisanene i sin minnelund og poengterte også at deres innsats bidro til frigjøringen av Finnmark og dermed frigjøringen av Norge.
– Endelig. Det er bare synd at partisanene selv ikke fikk oppleve denne dagen, sier Jakob Mikkelsen i Kiberg i Øst-Finnmark.
Hans far og flere i hans slekt var partisaner eller medhjelpere, og Mikkelsen har levd med deres ønske om å bli anerkjent gjennom hele livet.
Han var til stede på Rena leir og foretok avdukingen sammen med Bakke-Jensen.
– Jeg ble født samme år som krigen sluttet, og partisanens skjebne har preget livet mitt, sier 76-åringen.
– Tjenesten var grusom og komplisert. De som overlevde, ble etter krigen mistenkeliggjort og trakassert av norske myndigheter. Deres innsats for vår allierte Sovjet ble aldri anerkjent. Ikke før nå, sier Mikkelsen.
Merker økt interesse
Mikkelsen er aktivt med i Partisanmuseet i Kiberg og opplever en stadig sterkere interesse for hva disse mennene og kvinnene utrettet. Museet holder til i den gamle skolen i bygda, og utenfor står bygdefolkets egen honnør: en bauta med navn på omkomne partisaner, betalt og reist av Kiberg-folket i 1946–1947.
Sommeren 1940, straks krigen kom til Øst-Finnmark, dro mer enn hundre menn og kvinner i båt over til Kolahalvøya. Mennene ville delta i kampene på Sovjet, Norges allierte, sin side. Kvinnene ønsket seg ulike oppgaver knyttet til motstandskampen.
Taushetsplikt
Om lag 50 menn ble trent i telegrafi og faktainnsamling bak fiendens linjer. Disse ble fra høsten 1941 satt i land flere steder langs kysten av Finnmark og Troms og rapporterte fra skjul hva de så av militær aktivitet og installasjoner. Håkon Øien falt i kamp i oktober 1941 og ble den første partisan som falt på norsk jord.
– Vi får aldri vite eksakt hva partisanene gjorde. De hadde avlagt Murmansk-eden, som forpliktet troskap, og man skulle holde kjeft, sier historieprofessor Einar Niemi som selv har røtter ved Varangerfjorden.
Av de om lag 50 partisanene var det bare halvparten som overlevde krigen. Få andre spesialstyrker hadde tilsvarende tap. Deres spionasje la grunnlaget for Sovjets innmarsj i Sør-Varanger i oktober 1944.
Usynliggjort til 1992
Mikkelsen påpeker at Sovjet satte stor pris på disse soldatene, og de fikk de høyeste militære dekorasjoner mens krigen pågikk. Etter krigen viste derimot heller ikke Sovjet noen nåde overfor partisanene, og flere satt i lange fangenskap.
I 1992 kom kong Harald til Kiberg, og hans besøk skaper fortsatt begeistring i «Lille Moskva», som bygda ble kalt.
– Her holdt kongen sin berømte tale der han ga partisanene full oppreising og tok et oppgjør med den kalde krigens behandling av disse soldatene og deres medhjelpere. Kong Harald hilste både militært og sivilt til de frammøtte veteranene, sier professor Einar Niemi.