– For bare et par år siden var det jeg selv som kjøpte billetter for å dra og se Altin Gün spille, fordi jeg syntes de låt amazing. Og det synes jeg fortsatt de gjør, sier en entusiastisk Daniel Smienk.

Han kunne like godt sagt vi, og det er for så vidt litt rart at han ikke gjør det. Kanskje er det et utslag av kledelig nederlandsk beskjedenhet? For Daniel har spilt høyst effektive og drivende groovy trommer i Altin Gün siden innspillingen av andrealbumet «Gece» fra 2019. Et album som ble et aldri så lite internasjonalt gjennombrudd for det Amsterdam-baserte, men på alle måter globalt orienterte bandet. For det første fikk «Gece» bred distribusjon både i Europa og Amerika, med nordamerikanske ATO Records (My Morning Jacket, Alabama Shakes m.fl.) og tyske Glitterbeat som utgivere på de respektive kontinentene. Et vesentlig steg opp fra debuten «Yol», sluppet på det knøttlille (men kvalitetsbevisste) sveitsiske selskapet Les Disques Bongo Joe. Og med solid uttelling, for «Gece» sikret i tillegg bandet en nominasjon til en amerikansk Grammy-pris, i 2020-klassen for «Best World Music». Og siden anledningen til at vi har trommeslager Smienk på Zoom-linja fra Amsterdam, er konserten på festivalen Oslo World førstkommende fredag, blir en kjapp betraktning om slike verdensmusikalske merkelapper helt på sin plass her.

– Personlig synes jeg det er litt rart at alt som ikke er vestlig popmusikk skal være verdensmusikk. All musikk er verdensmusikk for meg, det begrepet føles som en veldig vestlig måte å betrakte verden på. Men det er alltid vanskelig å sette navn på musikk, det samme gjelder andre sjangre også, slår Smienk fast sånn på den ene siden og på den andre.

På spørsmål om hvordan han vil sjangerdefinere Altin Gün, svarer han «anatolisk rock». Enkelt og greit, for så vidt, men kanskje ikke et begrep som er innarbeida i hverdagstalen til majoriteten av våre lesere, selv om nettopp kometkarrieren til Altin Gün så smått er i ferd med å forandre litt på den saken. Men la oss ta en kortversjon av en oppsummering her: Opprinnelig var «anatolisk rock» et begrep som ble tatt i bruk om en generasjon musikere som gjorde seg bemerket fra midten av sekstitallet av, hovedsakelig fra det urbane musikkmiljøet i Istanbul. Der fant de lokale langhåra gradvis en vei og et musikalsk språk til en distinkt tyrkisk vri på internasjonale folk-bølger og rockerevolusjoner. Med plass til tradisjonelt tonespråk og tradisjonelle instrumenter, og en stor del av repertoaret var mer eller mindre radikale oppdateringer av folkemusikalsk kildemateriale. Av disse pionerene ble Barış Manço (1943–1999) nærmest en nasjonalhelt i hjemlandet, og samtidig en kulthelt blant vestlige platesamlere på jakt etter obskure og uvante grooves utover nitti- og nullnulltallet. Mens artister som Selda Bağcan forente det radikale tonespråket med åpent politisk opposisjonelt tekstinnhold, under et sytti- og åttitall som var høyst politisk turbulent også i Tyrkia.

Utenfor tyrkisk diaspora og dedikerte platesamlermiljøer, må likevel den anatoliske rocken kunne kalles et smalt kultfenomen i Vest-Europa. Og Daniel Smienk ble altså introdusert for denne musikken for første gang gjennom Altin Gün, som entusiastisk konsertgjenger før han selv ble medlem i bandet.

– Jeg så dem spille et par ganger, og ble helt blåst i bakken første gangen. «Wow, hva skjer her?» Jeg visste ingen ting om anatolisk rock før det. Men jeg er veldig glad for at jeg kunne oppdage det gjennom Altin Gün – og så få muligheten til å være med å spre ordet videre selv! Om vi kan få lov til å være en døråpner inn i den tradisjonen, som har en så lang forhistorie, er det en ære for meg.

Og med sitt opprinnelige outsiderperspektiv på bandet, sett fra musikermiljøet i Amsterdam, er Daniel også rett person til å guide oss gjennom en kjapp gjennomgang av bandets røtter:

De tre originalmedlemmene i bandet var bassist Jasper Verhulst, gitarist Ben Rider (som ga seg rett etter innspillingen av årets album «Yol») og trommeslager Nic Mauskovic (som Daniel erstattet i 2018). Disse spilte sammen i backingbandet til Jacco Gardner, en stor artist i Nederland det siste tiåret – litt Syd Barrett-aktig barokkpop, med psych-groovy bandkomp. Denne kjernetrioen ville gjerne fortsette å spille sammen da Gardner trappet ned konsertvirksomheten og ga bandet fyken, samtidig som Jasper ville ta sin platesamler-fascinasjon for syttitallets anatoliske rock inn i virket som musiker. (Kjapt apropos: Om du vil dykke inn i røttene via denne platesamler-fascinasjonen, kan du finne en haug av Jaspers DJ-mikser med relevant materiale på mixcloud.com/jasper-vee. Eller få med deg et DJ-sett fra Altin Gün-bassisten på Blå fredag kl. 23.00, etter de to konsertene på Cosmopolite).

Tilbake til band-kronologien: Slik Smienk forklarer det, var den sammensveisa rytmeseksjonsgjengen fullt bevisst på at det manglet noe vesentlig. Bandmedlemmer med mer personlig kjennskap til kulturarven var nødvendig for å spille denne musikken slik de ønsket å spille den. Dermed ble de to «frontfigurene» i bandet rekruttert, via internett, men likevel i det relative nærmiljøet. Vokalist og perkusjonist Merve Daşdemir er riktignok født og oppvokst i Istanbul, men har vært bosatt i Haarlem siden 2012. Mens saz-spiller, keyboardist og vokalist Erdinç Ecevit Yıldız er født og oppvokst i Arnhem, øst i Nederland.

Med dette utgangspunktet og denne bakgrunnen som band, er Daniel Smienk klar på at den anatoliske rocken til Altin Gün er mindre tradisjonell enn slik et tyrkisk band ville gjort den. Ja, alt låtmateriale er hentet fra tyrkisk folkemusikktradisjon, etter klassisk anatolisk rock-oppskrift, men som et i essens nederlandsk band har Altin Gün av naturlige årsaker mer av et outsider-perspektiv på tradisjonen, på godt og vondt.

– Selv om jeg håper det ikke oppfattes sånn, og det definitivt er veldig langt fra våre intensjoner, kan det helt sikker oppfattes som kulturell appropriasjon også. Vi får veldig mye positiv respons, vi møter unge tyrkere på 16–17 år som har dratt på sin første konsert for å se oss, og som synes det er helt utrolig at musikken som bestefar hørte på har blitt plukket opp og spilt på en måte de selv liker. Og så er det så klart alltid noen som ikke liker det vi gjør. Men hele grunnen til at vi spiller denne musikken, er at vi elsker den, presiserer Altin-Daniel.

Han mener det er sånt som skjer om man spiller folkemusikk, uansett. Og han er sikker på at et tyrkisk band som spilte nederlandsk folkemusikk også ville blitt møtt med både positiv og negativ respons. Han trekker for øvrig frem sangeren og låtskriveren Sophie Straat som en kontemporær nederlandsk artist som tilnærmer seg lokale folk-tradisjoner i moderne innpakning og med moderne budskap. Det er en tilnærming som ikke er helt ulikt Altin Güns arrangementer av folkemusikalsk materiale fra Anatolia – for øvrig et geografisk begrep med komplisert politisk historie. Ikke minst med tanke på at det inkluderer de delene av det historiske vestlige Armenia som etter folkemordet på armenerne tidlig i forrige århundre, ble omdefinert til «østlige Anatolia» av de såkalte ungtyrkerne: Altså styresmaktene som sto bak folkemordet og den tilhørende deportasjonen og/eller tvangsassimileringen av det ottomanske rikets armenske befolkning.

Hva har dette med musikken til Altin Gün å gjøre, spør kanskje noen? Svaret er alt og/eller ingenting, alt ettersom. Det man kan slå fast, er at den anatoliske rocken i dagens Tyrkia, der dette er en musikkform med en ubrutt og levende kronologi, ofte forholder seg svært aktivt opposisjonelt til styresmakter og pågående politiske kulturkamper. Altin Gün deler europeisk plateselskap (altså Glitterbeat) med to sentrale stemmer i så måte: psykedelia-veteranene Baba Zula og den høykonseptuelle rockedivaen Gaye Su Akyol. Musikkmagasinet husker levende Gaye Su Akyols hakeslippskapende konsert på Victoria Nasjonal Jazzscene under Oslo World i 2018, foran en fullsatt sal med omtrent fifty/fifty miks av unge diaspora-tyrkere og nysgjerrige norskinger.

«Vi forsøker å holde materialet positivt og åpent.»

Og ikke minst den intense, høylytte jubelen da hun introduserte kveldens ene coverlåt, Selda Bağcans «Yaz Gazeteci Yaz» (på norsk: Skriv, journalist, skriv!) fra 1975, dedisert svært direkte til president Erdogan og dagens tyrkiske styresmakter.

Med den opplevelsen fortsatt friskt i minne – hvordan forholder Altin Gün seg til det å fremføre musikk basert på anatoliske folkemusikktradisjoner, i en politisk samtid preget av tyrkisk nasjonalisme og neo-ottomansk imperialisme?

– Det er en interessant diskusjon, så klart. Vi forsøker å unngå å ha en uttalt mening om slike temaer. Vi prøver å holde oss i midten, og å styre unna materiale som er enten super-nasjonalistisk, eller super-opposisjonelt. Vi forsøker å holde materialet positivt og åpent. Her skal det sies at våre vokalister har en helt annet bevissthet rundt tekstene de synger, enn resten av oss i bandet.

– Men hva tror du – er det virkelig mulig for dere som band å holde seg helt nøytral i slike spørsmål, i det lange løp?

– Jeg håper det!

Det må man jo kunne kalle et ærlig svar. Vi prøver oss på et annet vanskelig spørsmål, et som det er ekstra naturlig å stille nettopp Smienk. For slik vi også har bemerket i anmeldelser i Musikkmagasinet, har Altin Gün (på plate) konsekvent beveget seg mot stadig mer elektroniske lydlandskaper fra album til album. Riktignok peker Smienk på utenommusikalske omstendigheter i form av pandemisk lockdown, som forklaring på hvordan årets to album tar ytterligere steg i denne retningen, og der sommerens overraskelses- og bonusalbum «Âlem» har tatt steget så fullt ut at samtlige rytmer er elektroniske og/eller digitale. Så vi må jo spørre: Åssen er det å være trommis for et band som nettopp har gitt ut en skive med utelukkende trommemaskinrytmer?

– Haha, det er et godt spørsmål! Det var stunder det føltes litt vanskelig, særlig i innspillingsprosessen. Vi ble på en måte tvunget til å lage mat med de ingrediensene som var tilgjengelig for øyeblikket. Og det var definitivt en øyeåpner, på godt og vondt. Vi ble flinkere og mer bevisste på hvordan man produserer musikk. Som trommeslager er det så klart litt vanskelig, det føles litt som du ikke har noe å gjøre i bandet lenger. Hehe. Men sånn er det jo ikke, vi kan fortsatt spille mesteparten av disse låtene live på konsert. De lar seg definitivt oversette til livetrommer. Og det er jeg glad for!