På veg til Sudan for første gang siden covid-pandemien brøt ut får jeg beskjed om det likevel ikke blir noe av. Det har vært militærkupp og flyplassen i Khartoum er stengt. Det er triste nyheter, men kommer dessverre ikke som en overraskelse. Folket som nå demonstrerer mot kuppmakerne er villige til å ofre alt for revolusjonen. For mange av mine sudanske venner lever fortsatt håpet om demokrati. Jeg er ikke like optimistisk.
Lite tyder på at folket vil gi seg i Sudan. Spørsmålet er hvor mange liv som vil gå tapt før det blir bedre.
Grunn til optimisme?
Kronikk
