Denne uka publiserte IMDi en rapport om minoritets- og integreringsrådgivernes arbeid første halvår av 2021. Den viser at vi fremdeles har god grunn til å være bekymret over omfanget av negativ sosial kontroll. Det stemmer nok at vi jevnt over er på rett vei, men pandemien har bremset denne tendensen. De fleste med innvandrerbakgrunn er godt integrerte, men i enkelte miljøer lever ukulturen videre.

Det har faktisk vært en nedgang i bekymringsmeldinger som gjelder ufrivillige opphold i utlandet. Jeg vil tro at koronarestriksjonene er en av årsakene til det. Rapporten viser imidlertid en markant økning i saker som gjelder negativ sosial kontroll. Begrensningene under pandemien har trolig gjort det langt lettere for familien å kontrollere barn og unge. Under lockdown slet rådgiverne derfor ofte med å komme i kontakt med de mest utsatte.

Minoritetsrådgiverne registrerte 68 trussel-/voldssaker i første halvår. «Disse sakene kan dreie seg om både fysisk og psykisk vold, ofte motivert av å opprettholde eller gjenreise familiens ære. Utøverne av volden kan være enten familiemedlemmer, andre ungdommer eller personer i det øvrige nettverket». Det ligger i sakens natur at det her også vil være store mørketall.

Det er nesten ti år siden jeg begynte å engasjere meg i slike saker. Det første året på videregående opplevde jeg nemlig at en venn av meg ble giftet bort. Siden den gang har jeg fått kjennskap til mange saker hvor unge utsettes for press fordi familiens ære står på spill.

«Mange opplever drastiske frihetsbegrensninger.»

Under pandemien fikk jeg høre om matchmaking, hvor gutter ble introdusert for unge og «gifteklare» jenter. Dette foregikk i flere bydeler i Oslo øst. I flere tilfeller var familien kjent med at guttene hadde en norsk kjæreste, men likevel, eller nettopp derfor, ble de presset til å finne en ektefelle. Jeg opplevde blant annet at et hemmelig par måtte avslutte forholdet fordi gutten skulle forloves helgen etter. Han måtte gi etter for å opprettholde familiens ære. Ansiktsuttrykket hans på forlovelsesfesten minnet mest av alt om en begravelse. Selv har jeg faktisk møtt flest gutter som trengte hjelp, men det er utvilsomt langt flere jenter som rammes.

Funnene i rapporten fra integreringsrådgiverne, som er utplassert ved norske utenriksstasjoner, er like alvorlige. Av 127 enkeltsaker utgjorde «andre familierelaterte saker» (34 prosent), etterfulgt av ufrivillig opphold i utlandet (20 prosent), negativ sosial kontroll (17 prosent), og frykt for tvangsekteskap (12 prosent)». At norske barn utsettes for negativ sosial kontroll, tvangsekteskap eller ufrivillige opphold i utlandet er svært bekymringsfullt. Jeg har snakket med foreldre som forteller at barna deres har klassekamerater som ikke kommer tilbake etter ferien. Jeg opplever at det skjer oftere i mitt nabolag enn andre steder.

I disse dager snakkes det mye om IS-kvinner som vil hjem til Norge, etter å ha frivillig tilsluttet seg en terrororganisasjon. Men vi må også sette mer fokus på situasjonen til minoritetsungdommer som opplever negativ sosial kontroll. Vi har en god handlingsplan og ekspertgrupper som leverer informative rapporter om denne problematikken. IMDi har mye tallmateriale som kan brukes for å jobbe mer målrettet.

Mer enn én av ti elever med innvandrerbakgrunn er altså redde for å bli etterlatt i utlandet mot sin vilje, og mange opplever drastiske frihetsbegrensninger. Min største frykt er at dette er noe som blir glemt av de fleste innen kort tid, og at også denne rapporten blir stående i en hylle. Det kan vi ikke tillate. Disse problemstillingene er så alvorlige at de må få langt større politisk fokus.