Venstresida har lagd en sjablong av kommersiell velferd. Sjablongen er på mange måter treffende, men inneholder også påstander og premisser som lett kan avkreftes, særlig siden en har lagt seg på en alltid- og aldri-linje. Ikke bare vites det, for eksempel, at profitt er det eneste som driver alle eiere av kommersielle velferdsvirksomheter. En veit også at det forholder seg motsatt for dem som arbeider i disse virksomhetene. «Men ingen velger et omsorgsyrke på grunn av den gode lønna», skriver Linn Herning i boka «Velferdsprofitørene». Ingen?

Det blir også tatt for gitt at kommersialiseringen av velferd ikke bare i hovedsak, men utelukkende er en overføring av midler fra det offentlige til det private. Alt prat om kvalitet, innovasjon og autonomi er røykteppe og propaganda. Slik får man den svarte svanens problem – ett individ er nok til å avkrefte at alle svaner er hvite.

Selv er jeg per definisjon en velferdsprofitør, og boka «En velferdsprofitørs bekjennelser» er i store deler en jevnføring av den generelle velferdsdebatten med mine egne spesifikke erfaringer fra velferdssektoren. (Den konkluderer kanskje med at jeg er grå?)

Starta jeg eget firma for å tjene penger, som kapitalist, som eier av produksjonsmidler? Ja. Var det også andre motiv involvert? Det insisterer jeg på. Blant disse motivene var muligheten til å prøve å konsekvent gjøre det som var best egna til å oppfylle omsorgsoppdraget fra det norske samfunnet. Det handler om hva slags folk en setter i ledelsen, hvordan turnuser blir lagt, hvilke oppgaver som prioriteres, hva slags faglige prinsipper en legger til grunn, hvordan en tenker om bolig og omgivelser, hvilke profesjonelle ferdigheter som anses som nødvendige, hvordan en samarbeider med pårørende, og mye annet. Og det handler om å frigjøre brukere, ansatte og pårørende fra det jeg vil kalle omsorgismens jerngrep.

I en omsorgsbolig bodde en mann med utviklingshemming, som personalet bokstavelig talt sloss med i flere år, fordi han ikke ville gå i vanlige klær. Han ville bare gå i dress. Alle slags systematiske og usystematiske opplegg blei prøvd ut, helt til en fersk vernepleier gikk til storinnkjøp på Dressmann, og slo fast at mange har dress som hverdagsantrekk. Det er omsorg. Det andre er omsorgisme.

Noen omsorgsarbeidere må jevnlig ty til tvang for å hindre skade i voldsepisoder. Slike arbeidere får ofte høre hvor viktig det er at de ikke blir avstumpa, at de aldri må slutte å bli opprørt over å utsette andre for tvang. Det klinger flott og humant, men hvordan skal noen holde ut i en jobb der det å venne seg til en sentral arbeidsoppgave står i motsetning til å bevare sin menneskelighet? Og hvordan skal dette kontinuerlige indre opprøret egentlig hjelpe brukeren? Om jeg en gang skulle miste besinnelsen og slå vilt rundt meg, la meg stoppes av velmenende og kapable venner, som kaldt og rolig tar kontrollen til jeg har kommet til meg selv igjen, venner som fortsatt våger å være sammen med meg og bryr seg om meg etterpå. Det er omsorg. Å insistere på det indre opprøret er omsorgisme.

Omsorg handler om den som hjelpes; omsorgisme handler om hjelperen. Omsorg handler om å gjøre jobben; omsorgisme handler om å dokumentere, eller demonstrere, at jobben gjøres.

Å stå i det, som det kalles, handler ofte om å «opprettholde et krav» (at brukeren skal slutte med noe han ikke er motivert til å slutte med, eller gjøre noe han ikke har lyst til å gjøre), selv om omsorgsyteren aner at det kommer til å ende i for eksempel fysisk konflikt. Logikken er at brukeren må lære at dårlig oppførsel eller avtalebrudd ikke er nøkkelen til å unngå ubehag eller oppnå goder her i livet. Problem er selvsagt at brukeren kan slippe unna hva som helst ved å oppføre seg dårlig nok. Den som ikke slipper skolen ved å skylde på vondt i hodet, kan rive ned gardinene, og om ikke det holder, så slipper man garantert skolen ved å slå og sparke. Dette veit ofte den profesjonelle omsorgsyteren fra starten; hvorfor gir hun seg da ikke bare med en gang? Er det ikke bedre at eleven lærer seg å̊ skylde på vondt i hodet, enn å ty til fysisk vold? Men omsorgsyteren som gir seg med det samme, kan fort bli mistenkeliggjort. Er hun lat? Feig? Lar hun seg presse og manipulere? Mye safere, da, å̊ vente til at det er åpenbart uforsvarlig å sende gutten på̊ skolen. Bedre å risikere et slag eller to (selvsagt kombinert med et voldsomt indre opprør) og ugunstig læring, enn å miste anseelse fra kollegaer og ledelse. Dette er omsorgismens natur.

Alle har nytte av å lære om egne styrker og begrensninger. Har man en psykiatrisk diagnose, blir slik orientering gjerne kalt for psykoedukasjon. Men, som alle veit: Det er ikke uproblematisk å̊ få̊ en forelesning om hva som feiler deg. «Truth shall set you free», heter det, men også̊ «truth hurts». Sannheten er at den sannheten som sårer, fort kan komme i veien for den som skal sette deg fri. Du kan bli så opprørt av den ene sannheten, at du ikke er i stand til å ta til deg den andre. Omsorg er å porsjonere ut sannhet slik at mottakeren har nytte av den. Kanskje får man den som trenger sannheten til å etterlyse den selv? For omsorgismen spiller slike spørsmål ingen rolle. Spørsmålet er om psykoedukasjon er levert i henhold til bestilling.

«Omsorg handler om den som hjelpes; omsorgisme handler om hjelperen»

I omsorgismen er språket alltid i forgrunnen. «Ord er makt» tas til sin ytterste grense. Problemer med utenforskap og stigmatisering, for eksempel, skal løses med stadig nye språklige vendinger.

Jeg sier ikke at språk ikke er viktig. Jeg sier bare at det har sine grenser. Innen omsorgismen trekkes en fagpersons etiske eller faglig troverdighet umiddelbart i tvil ved avvik fra siste nytt i terminologi, for eksempel om hun eller han sier autist, i stedet for person med autisme, eller person med autisme i stedet for person med diagnose på autismespekteret. Denne dansen med ord kan likne tro på magi, og jeg tar sjansen på å påstå̊ at jo mer usikker en er på om noen faktisk hjelpes, jo mer setter en sin lit til magien.

En ung mann hadde vært hjemme fra skolen i mange år. Analysen vår var enkel: Han var i maktkamp med omgivelsene. Maktkamper kan bare avsluttes på tre måter – de kan vinnes, tapes eller avblåses. Det eneste hensiktsmessige her var å̊ avblåse. Og hvordan kunne man gjøre det? Gjennom å̊ holde seg langt unna alt som hadde med skole å̊ gjøre, i ord, handling og antydning. Etter hvert tok gutten selv opp spørsmålet om utdannelse. Da la vi først og fremst vekt på hvor bra det kan gå her i livet uten skole. Smått om senn begynte han på skolen, og da var det hans eget prosjekt.

Vi blei møtt med hoderysting – ikke fra foreldrene, men fra behandlingsapparatet – selv etter at han faktisk hadde begynt på skolen (og fikk stadig bedre karakterer!). Å̊ si til gutten at det kan gå bra også med folk som ikke går på skole, er i strid med omsorgismen, selv om det er sant, og selv der denne forvissningen ser ut til å være en forutsetning for å faktisk gå på skolen.

Omsorg er av og til å late som en ikke bryr seg, selv om en gjør det. Omsorgisme er å legge ut vakkert og omstendelig om relasjonens betydning, helst med referanse til noe på fransk eller dansk, til det blir så komplisert at det blir uoverkommelig å etterkomme, men samtidig være blind for helt vanlige relasjonsbyggende, eller -brytende, handlinger. Omsorgisme er år etter år med møter der eksperter og beslutningstakere legger ansiktene sine i bekymrede folder og sier «slik kan dere ikke ha det» til utslitte foreldre.

Kirurgen kan ikke snakke seg bort fra feil begått på operasjonsbordet, og blir heller ikke vurdert ut fra følelsene hun gir uttrykk for når hun skjærer i mennesker. I deler av omsorgssektoren, derimot, kan en karriere leve eller dø med formidling av de korrekte følelsene, slik hovedpersonen i Camus’ «Den fremmede» blir dømt til døden, ikke for drapet han har begått, men for ikke å ha uttrykt sorg i sin mors begravelse.

Essensen i omsorgisme er altså ikke omsorg, men signalisering. Signalisering av omsorg, av anstrengelse, kanskje til og med av lidelse, av empati, av kompetanse, av profesjonalitet, av at rettigheter er innfridd, av at noen har gjort jobben sin, og ikke kan lastes. Signaliseringen er ikke ment for den som trenger omsorgen, men for dem som bedømmer om jobben er gjort. Det tragiske oppstår når signaliseringen kommer i veien for omsorgen, som når maset om å gå på skolen er det som holder eleven hjemme, samtidig som dette maset er det eneste hjelpeapparatet kan akseptere.

I en omsorgisme-fri virksomhet kan dyktige omsorgsarbeidere konsentrere seg om å gjøre jobben sin, i trygg forvissning om at ledelsen forstår og anerkjenner det de holder på med. Signaliseringseksperter settes til siden. En slik organisasjon er det jeg har hatt lyst til å være en del av selv, siden lenge før det å drive eller eie et slikt foretak var et tenkbart alternativ.

Jeg påstår ikke at det er umulig å bygge slike organisasjoner innenfor det offentlige eller det ideelle. Jeg bare konstaterer at min spesifikke, historiske, personlige, virkelige erfaring er at det i praksis er mer mulig som eier av en privat bedrift. Og slikt burde kanskje forkjempere for profittfri omsorg være nysgjerrige på, i alle fall hvis omsorgen er like viktig som profittfriheten?