Jeremy Corbyns nederlag skulle bare være et midlertidig tilbakeslag.

For litt over ett år siden kunne man ikke påstå at det sto verre til med venstresida i Labour enn det gjorde for fem år siden. Fra å være samvittighetens stemme fra ytterkanten ble de venstreorienterte den største blokken blant partiets medlemmer, særlig de unge, og de kunne glede seg over solid støtte fra mektige fagforeninger.

Selv da Corbyn-tilhengernes favorittkandidat Rebecca Long-Bailey tapte kampen om ledervervet i Labour mot Keir Starmer, var det påfallende at Starmer ble tvunget til å gå til valg på et program som i stor grad opprettholdt Corbyns økonomiske arv.

Det virket ikke som om «Den tredje vei» var vinnerideologien i Labour lenger, da Starmer roste Blairs innenrikspolitikk og suksess blant velgerne i partiledertalen sin, og venstresida kjempet for å stanse forsøkene på å stenge sosialistene permanent ute fra makten i organisasjonen.

På sitt beste ser partiet ut til å være låst i sjakkmatt. Starmer klarer ikke å slå ut Corbyn-tilhengerne på venstresiden, men han vil heller ikke inngå fred med dem og samle partiet. Tanken om at den «myke venstresida» av partiet skal kunne vinne makta og iverksette et reformprogram virker imidlertid like fjern som vårt gamle håp om at Corbyns «harde venstreside» skal vinne makta og iverksette et radikalt økonomisk program.

Utsiktene er ikke lysere for den europeiske venstresida. All aktivitet i velgermassen, som begynte med dannelsen av Bloco de Esquerda i Portugal i 1999, er i ferd med å dabbe av.

I land som Portugal og Spania har de venstreorienterte partiene tatt til takke med å støtte svake sentrum-venstre-regjeringer, et langt sprang fra drømmen om å «overgå» det tradisjonelle sosialdemokratiet. I Hellas endret Syriza seg fra å være en koalisjon på den radikale venstresida til en koalisjon som står for mildere innstrammingstiltak.

Med Die Linke i Tyskland har venstresida skuslet bort ti prosent av velgergrunnlaget blant misfornøyde østtyskere og enklaver av vesttyske arbeidere. Partiet ligger nå på i underkant av fem prosent, mens de konkurrerer om de samme middelklassevelgerne som De grønne.

Det finnes lyspunkter i Nord-Europa, blant annet i Norge, men det er kanskje på tide at vi innrømmer at forsøket på å gjøre det bedre enn det tradisjonelle sosialdemokratiet ved å opprette nye partier på venstresida (eller forandre de eksisterende, som Labour) utvilsomt har mislyktes.

«Jeg sier ikke at kosmopolitisk identitarianisme må møtes med provinsiell sosialkonservatisme»

Selv da vår fløy hadde makt – som i de fem årene da Corbyn sto ved roret i Labour – klarte vi ikke å overbevise et tilstrekkelig antall arbeiderklassevelgere om å vende tilbake til en egalitær politikk, så vi kunne vinne parlamentarisk majoritet. I corbynismens siste tid kan vi faktisk ha mistet noen av disse arbeiderne for godt.

I Storbritannia brukte Corbyn-prosjektet sitt siste år på å henvende seg til Remain-velgerne over hele landet, men spesielt i Sør-England – en gruppe som er mer sosialliberale, men som også favner flere fra middelklassen. For velgerne i Labours tidligere kjerneområder i Nord-England og Wales ble partiets oppslutning om en andre folkeavstemning om å forlate EU sett som et svik – og oppfattet som en del av elitenes sammensvergelse for å sette til side et demokratisk mandat.

Det er nå tydelig at dette knekkpunktet var katastrofalt for venstresida av Labour. Ikke bare med tanke på selve valget, men også i det at Keir Starmer ble partileder. Selv om det hadde fungert, og Labour var blitt mer av et middelklasseparti for Remain-siden, som også tiltrakk seg vaklende konservative og liberaldemokrater, ville de aldri ha vært i stand til å iverksette et radikalt program på dette grunnlaget. I stedet led partiet et knusende nederlag og mistet skanser som de kanskje aldri vil klare å gjeninnta. Nå står de overfor en konservativ regjering som er villig til å imøtegå populistene i økonomiske spørsmål, noe som kan komme til å sikre dem en majoritet som vil vare i mange år fremover.

Etter Labours nederlag ved parlamentsvalget i 1992 publiserte Fabian Society pamfletten Southern Discomfort, der Labour ble oppfordret til å orientere seg mer mot velgere med høyere utdanning i Sør-England. Konklusjonene – vektlegging av «muligheter», «individualisme» og stramme offentlige budsjetter – ble omfavnet av Tony Blair i den vellykkede valgkampen i 1997. Blairs New Labour var i hvert fall delvis et initiativ for å forandre Labour fra å være et sosialdemokratisk parti for arbeiderklassen til «den politiske fløyen av det britiske folk» – unge, kosmopolitiske og dynamiske.

Corbynismen var blairismens antitese, i hvert fall i teorien: et forsøk på å bringe partiet tilbake til røttene på venstresida og i arbeiderbevegelsen. På noen vis lyktes det. Tiår med uthuling av arbeiderpartiet ble reversert, og Vest-Europas største politiske parti ble bygd, med en medlemsmasse på rundt 600.000 på høydepunktet.

Vi bør ikke latterliggjøre de mange tusen som meldte seg inn, ikke bare i London og sørøst, men også i nordvest og resten av landet. Men i innspurten til valget i 2019 var mange av disse nye aktivistene folk som identifiserte seg med Labours politikk primært på grunn av deres holdning i sosiale spørsmål. Dette var ikke et grunnlag bygd på sentrale betingelser eller gjennom fagorganisering, men en følelse av å ha felles sak med folk som hadde progressive synspunkter – uansett klasse.

I kjølvannet av valget i desember 2019 har det blitt fullstendig klart at Labour ikke henvendte seg til tilstrekkelig mange arbeiderklassevelgerne i tilstrekkelig mange områder av landet.

Jeg sier ikke at kosmopolitisk identitarianisme må møtes med provinsiell sosialkonservatisme. Storbritannias arbeidere er tross alt en mangfoldig gruppe. De er ikke særlig fremmedfiendtlige sammenlignet med sine motstykker i andre land i Europa, og de er faktisk i ferd med å bli mer progressive i sosiale spørsmål. Men det skal sies at en gruppe aktivister som i mindre grad har fått sin opplæring i fagbevegelsen og i større grad på universitetene, hentet fra en venstreside som har vært isolert fra arbeiderklassen i flere tiår, viste seg å være dårlige talsmenn for en politikk for hele folket. Arbeidere ønsker tross alt bedre jobber og mer rettferdige handelsavtaler. De legger gjerne skylden på de rike for store ulikheter, og de stoler på partiene på venstresida i viktige spørsmål som helse og utdanning.

Det er ikke den eksisterende arbeiderklassen som er problemet. Og selv om det var det, kan vi ikke gjøre som Bertolt Brecht sa det i «Die Lösung»: oppløse folket og velge et nytt.

Ethvert framtidig forsøk på å gjenreise sosialdemokratiet i en ny, radikal form eller erstatte det med noe annet, bør sikte mot å overbevise majoritetsklassen, ikke forsøke å forbigå den og administrere staten på deres vegne.

Oversatt av Inger Sverreson Holmes.