Jeg går rundt med en vond klump i magen etter å ha fulgt mediedekningen, kommentarfeltene på sosiale medier og uttalelser fra politi, helsevesen og «eksperter» etter drapene på Kongsberg. Jeg kjenner at jeg blir urolig. Redd. Utrygg. Ikke fordi jeg er redd for alle de «psykiatriske pasientene» som går løs blant «vanlige folk» her i landet. Nei. Jeg er redd for psykiatrien. Både på vegne av meg selv, men også på vegne av «andre som meg». Jeg er nemlig selv såkalt «psykiatrisk pasient». Jeg har en alvorlig «psykiatrisk diagnose». Dette gjør meg ikke til et farlig menneske. Det gjør meg heller til et mer sårbart menneske, og det har ført til at jeg har blitt utsatt for umenneskelig behandling. Umenneskelig behandling utført av de som egentlig skal hjelpe.

Klassekampen kjenner innsenderens identitet.