Thomas Mann beskrev sitt forhold til Goethe som en «unio mystica», en sjelelig symbiose med guddommen. Ikke så rart, kanskje, at han nølte litt før han begikk sitt litterære forfattermord. Etter å ha øvd seg på Goethes bestevenn Schiller i novella «En tung stund» (1905), lekte han med tanken om å gjøre fiksjon av dikterpavens pinlige frieri til den 55 år yngre Ulrike von Levetzow. Men Mann bøyde av, endret tittelen fra «Goethe i Marienbad» til «Døden i Venezia» og lot i stedet en fiktiv litterat – Gustav von Aschenbach – innta rollen som alderstegen liderbasse.