Lek med historie og sjangre er ikke noe nytt i Erlend O. Nødvedts forfatterskap, som inneholder noen av de mest sprelske og lærde diktsamlingene som er utgitt på norsk de siste årene, med «Bergens beskrivelse» som et mulig høydepunkt. Diktene knyttet til vestnorsk byliv og natur er slike man gjerne vil sitere høyt fra, mens man leser. Reiseskildringen «Vestlandet» (2017) var Nødtvedts debut som romanforfatter. Jeg har ikke sluttet å le og forundres av den ennå. Her kommer en roman som på flere nivåer overgår den forrige. Mens norske teatre lever av å dramatisere samtidsromaner, kunne man si at «Mordet på Henrik Ibsen» romanifiserer fortidsdramaer. Boka beskriver Ibsens forvandling fra han kommer til Bergen som et nær sagt ubeskrevet blad i 1851, til han forlater byen som dramatiker, seks år seinere. I tillegg er den et portrett av Norges mest særegne samfunn – byen mellom sju fjell som i romanen faktisk kan heve og senke seg i takt med handlingen.