Barnekulturen flommer over av fortellinger om omsorgssvikt. Ofte gir det grobunn for selvstendighet og eventyr, noe som er grunnen til at så mange Disney-prinsesser er foreldreløse. Andre ganger blir det en unødvendig ramme som er mer til hinder for eventyret og verdensskapelsen enn til nytte. Jeg begynner å bli litt lei av barnekultur som ikke stoler på egen verdensbygging og må legge inn problematiseringer og ensomhet, uten at det bidrar med noe essensielt. Jeg mener ikke at barneteater skal styre unna det vanskelige, men store og ubehagelige spørsmål må tas i med varsomhet, og når oversette barn står i sentrum for fortellingen, må de møtes med forståelse.