Noe av det mest besnærende når man studerer gjestelister ved kongelige bryllup, er den litt underlige rekken av mennesker titulert eks-kongelige. De er stadig inne i varmen, som om verten tenker: Det kunne vært meg. I Tore Rems «Olav V. Krigeren 1940–1945», andre bind i biografiverket om kong Olav, viser dette seg å være reelt nok. I første bind kunne vi lese om hvordan kong Haakon alltid planla for et slikt utfall, etter å ha sett tsarer og konger falle som fluer rundt seg. Nå har Rem kommet fram til kvelden før kvelden, 8. april 1940, og fra herfra og ut kan Olav se langt etter en hverdag med besøk på Sølvrevkongressen og hos Norsk Melkeforening. På nazistisk heter han nå eks-kronprinsen av Norge. Vi befinner oss i flukten og eksilets tid, der han sniker seg gjennom Lisboa som Petter Einarsen, og der London og Washington oversvømmes av andre pelskledde kongelige uten land. I nydelige, ørsmå glimt får vi se dem: «Den rojale avtaleboken er som en adelskalender i miniatyr», man har «Habsburg-dynastiets overhode» på te.