En høstkveld tar jeg bilen til nærmeste postkontor, et beskjedent hjørne i en kjedebutikk med lange åpningstider. Som overbelastet alenemamma satser jeg på å utrette ting i full fart, og jo flere ærend jeg får unna samtidig, jo bedre. Denne kvelden trenger jeg ingenting i butikken og kan nærmest kaste bilen fra meg på parkeringsplassen, rase inn som et lyn og glede meg over å bli ekspedert umiddelbart av en vennlig butikkarbeider, hele ærendet tar til sammen 20 sekunder. Min glede over effektiviteten er imidlertid kortvarig. Jeg vet ikke hvor han kom fra, men jaggu står det ikke en parkeringsvakt der og skriver ut en lang gul remse og tar bilde av bilen min. Jeg spurter mot ham og roper «Åneineinei, vææærsåsnill!!» med en blakk persons fortvilelse i stemmen. Han ser avmålt på meg og sier: «Du må ta billett, vet du.» Med dette fortsetter han ufortrødent langs rekka med biler for å gi flere bøter. Jeg banner og tramper i bakken og ser for meg hvordan denne boten skal være dråpen i mitt økonomisk misligholdte beger, samtidig som jeg ikke klarer å slutte å lure på hvor i all verden han kom fra – så plutselig? Da ser jeg det. Rundt hjørnet for butikken, skjult i skygge, står bilen med P-selskapets logo. Perfekt strategisk plassering, nærmest usynlig, men med utsyn til alle som parkerer. Ikke egentlig noe galt i det, hadde det ikke vært for at bilen hans står parkert TVERS OVER TO OPPMERKEDE PLASSER, som begge er skiltet: «Reservert parkering Snekker´n A/S». Når parkeringsvakten kommer tilbake, ruller jeg ned vinduet og bæljer: «HEI, unnSKYLD!! Du står ULOVLIG parkert!!!» Han ser rolig på meg, smiler svakt og sier: «Det går bra. Jeg skal flytte den nå.» Kornmo