«I dag er en sånn dag man bare skulle ramlet litt utpå», sier venninna mi, og ser drømmende utover den alkoholfrie ølen sin. Det er lørdag ettermiddag, et uventet hull i regnet, og det er noe i lufta som minner om bekymringsløse helger, før. Vi bryter opp kort tid etter, ingen har anledning til ramling, ikke sånn vi ramlet før i hvert fall. Men kvelden er åpen, og kanskje er det ramle-kommentaren som gjør at jeg bestemmer meg for å ikke dra hjem til sofaen, men stikke innom Oslo Poesifestival.
Biff
Hva skal vi leve av etter oljen? For å finne svar på det, må vi se på hva vi levde av før oljen. Slik jeg husker oppveksten på femti- og sekstitallet, var det mange ganger sulten gnog i tarmene. Ikke fordi det var matmangel, men fordi vi ikke satt heime og spilte data eller så på fjernsyn. Til opplysning for unge lesere så hadde vi verken data eller fjernsyn. Derfor rekte vi rundt på bygda, spilte fotball eller hoppet på ski så lenge det var dagslys. Om det regnet, hadde vi ei sjølbygget hytte der vi kunne sitte tørt og spille kort. Om sulten ble for påtrengende, fantes det alltids råd. I elver, innsjøer og fjord fantes det fisk. Ingenting smaker som sjølfiska fisk grilla på spyd over et bål. Og en gang i uka var det handelslaget som sto for bålet. Siden det ikke fantes offentlig renovasjon, brente de alt mulig avfall i fjæra. Og fisken smakte ekstra godt når den ble grilla over pappesker, plast og anna miljøfarlig skrot.