En gang på høsten 2020, mens alt var på sitt verste, dukket det opp et skrekkelig bilde i hodet mitt: At pandemien var som en flodbølge som skylte innover stranda, der vi alle løp i sakte film, greip fast i det nærmeste treet, holdt oss fast og lukket øynene. Først når bølgen begynte å rulle tilbake, forsto jeg, ville vi se oss rundt og legge merke til at noe, noen, manglet. Det var et bilde jeg på det tidspunktet hadde svært lite bruk for, så jeg dyttet det bort, lengst vekk, der det holdt seg en god stund.