Det er en klisjé å legge Brechts «Mor Courage» til en cabaret, tenker jeg mens jeg finner plassen min blant cabaretbordene med små røde lamper på Nationaltheatrets amfiscene. Må man minne publikum på weimarrepublikken og dens besnærende estetikk inkludert løfter om fall og sivilisasjonskrig når man gjør Bertolt Brecht på teater i dag? Alt dette rekker jeg å tenke før det også går opp for meg at jeg, til tross for følelsen av repetisjon, aldri har sett Brecht gjort på denne måten. Estetikken oppleves insisterende og belærende, men på grunn av sin gjennomførte form, bidrar den også til forståelsen av både Brechts teater og krigens grusomheter.