I etterkrigstidasNorge var arbeiderbevegelsens forventninger skyhøye. Arbeidsløsheten og den sosiale nøden som hadde hjulpet fascismen til makta i flere land, og som deretter hadde ført Europa ut i krig, skulle erstattes av en mer rettferdig og rasjonell samfunnsorden. At den frie fagbevegelsen, som hadde blitt forbudt både i de kommunistiske og de fascistiske landene, skulle få en sentral rolle i oppbyggingen, var selvsagt. Men hva slags rolle skulle det være?