Sara Ahmeds forfatterskap analyserer hvordan sexisme og rasisme er kodet inn i våre følelsesregistre, og belyser noen av samtidens mest intense politiske konflikter om hvilke forståelsesrammer som skal gjelde i spørsmål om kjønn, rase og migrasjon. Nå kommer tre av hennes mest innflytelsesrike essays ut på norsk, oversatt av Lene Auestad. De belyser hvorfor minoriteter oppfattes som en trussel, hvorfor visse type rom føles så hvite og hvorfor det å si ifra om urett kan gjøre varsleren til problemet. Hun finner svar i begrepene om affektive økonomier, hvite rom og den feministiske gledesdreperen (feminist killjoy).

Hvordan kan folk på flukt fremstå som en farlig trussel? For Ahmed er det knyttet til produksjonen av følelser. Det kan fremstå underlig at følelser, som ofte blir oppfattet som spontane uttrykk for en persons indre, ses på som et produkt. I Ahmeds teori forklares produksjonen av frykt eller andre følelser gjennom begrepet affektiv økonomi, der affekten sikter til følelsesuttrykket og økonomi sikter til sirkulasjonen av negative assosiasjoner.

Frykten for folk på flukt blir altså produsert gjennom en voldsom sirkulasjon der følelser ikke har et subjekt som utgangspunkt eller endepunkt, men der subjektet bare er ett av mange punkter som følelser kan sirkulere gjennom. For jo mer fortellinger om hvordan asylsøkeres «farlighet» sirkulerer, hevder Ahmed, desto sterkere vil negative assosiasjoner klebes til denne gruppen.

Dessuten er prosessen preget av at andre truende figurer, som «terroristen», sprer seg til alle som «ligner» på den svartmalte figuren. Terroristens «farlighet» smitter over på alle muslimer i første omgang, deretter på alle som vagt kan ligne på muslimer. Denne glidningen fører til at nye sosiale grupper kan skapes av mennesker som ikke har noe annet til felles enn at de rammes av andres forestillinger om farlighet.

Rasismens konstruksjon av den «fremmede» er slett ikke en person som er ukjent, sier Ahmed: Den fremmede er en som blir gjenkjent på lang avstand som en truende figur. Denne innsikten belyser problemet med det norske begrepet «fremmedfrykt». Fremmedfrykt handler ikke om lite kjennskap til mennesker fra andre kulturer, men heller om hvor god kjennskap en har til fordommer mot disse menneskene.

Frykt for muslimer eller for asylsøkere er dermed ikke en frykt mot en identifisert trussel. Det er nettopp det at frykten ikke er knyttet til et konkret person, som gjør den sterk, og som gjør at den kan flyte mellom ulike objekter. Affektive økonomier er med på å definere de sosiale rommene vi beveger oss i, og skaper ulike opplevelser av det å bevege seg rundt i verden. Når man blir «påklistret» rasistiske forestillinger, holder det deg tilbake, mens rasismens snubletråder er usynlige for dem som ikke påføres andres følelser av frykt.

Det er uvitenheten om hvordan rasisme preger verden, ligger til grunn for begrepet om «hvite rom».

Hvordan skapes følelsen av tilhørighet? For Ahmed er det et premiss at man kjenner rommet man beveger seg i, og at en ikke møter stengsler. Å tilhøre et sted er å bli gjenkjent som en som hører hjemme, og å kunne orientere seg med letthet.

Lettheten skaper og forsterker en tilhørighet som både den som betrakter personen i rommet, og den som er i rommet, erfarer. Det bidrar til en følelse av at «jeg kan». Hvithet tillater en å gå ut i verden, og til å tenke seg verden – uten blikk for de hindrene andre møter i det samme landskapet. Denne måten å orientere seg på er ikke bare en praksis preget av uvitenhet, men også en måte å skape hvite rom på. Hvite rom kjennetegnes ved at det oftest er hvite mennesker som befinner seg i dem, og at hvitheten i rommet er blitt usynlig for de fleste som er til stede.

I akademia har kampen for å synliggjøre hvite rom og de eksklusjonene de viderefører, blitt tydelig artikulert gjennom kampanjer mot hvite ekspertpanel som skal uttale seg om faglige spørsmål knyttet til rasisme. Hvithetens fenomenologi kommer til syne hos de av oss som svarer «ja da, klart, det kan jeg!» på spørsmål om vi kan sitte i et panel som handler om rasisme, uten å vurdere om vår hvithet er selve forutsetningen for forespørselen.

Vi som skriver dette, er, – som hvite akademikere som jobber med rasisme – vel kjent med denne mekanismen. Hvite antirasister i hvite panel om rasisme har ofte «glemt» å sjekke hvem andre som har blitt invitert til å delta i samtalen. Tryggheten på at en kjenner den akademiske konteksten, sammenhengen og de andre involverte «godt nok» avslører den hvite fenomenologiens praksis.

«Det er som om en forutsetning for integrering er å la rasismen prelle av»

Ahmed forklarer, med den franske kulturteoretikeren og psykoanalytikeren Franz Fanon, hvordan det den klassiske fenomenologiske tradisjonen forstår som mestring, ikke er et uttrykk for kompetanse. Det handler heller om et kroppslig privilegium som kommer til uttrykk i evnen til å orientere seg i verden uten å møte stengsler eller rote seg bort. De som har «dobbel bevissthet» sjekker forholdene før de hopper uti, og finner ofte farer som den hvite fenomenologien ikke har kjennskap til, ettersom disse farene ikke eksisterer for hvite kropper.

For den uvitende oppfattes det gjerne som et skår i gleden å bli gjort oppmerksom på disse erfaringene, og det ligger til grunn for figuren «feministisk gledesdreper» («feminist killjoy»).

Feminismen har lang tradisjon for kritikk av forestillinger om lykke: forestillingen om den lykkelige hustru, om den lykkelige heteroseksuelle kjernefamilien og om det lykkebringende i å oppfylle kulturens forventninger. Men Ahmed forstår ikke lykke som en følelse i denne sammenhengen, men som en kulturell konstruksjon som krever en orientering mot objekter og dyder som skal gi lykke.

Når det finnes levemåter som tilsynelatende skal lede til lykke, antyder det at visse ting eller opplevelser kan være ladet med lykke før man i det hele tatt opplevd dem. Den feministiske kritikken skaper et brudd ved å gi begreper og språk til uro, ubehag og raseri som oppstår når det som blir foreskrevet som et godt og lykkelig liv, ikke føles sånn. Når bruden ikke føler at bryllupsdagen er den lykkeligste dagen i hennes liv, føler hun seg mislykket. Den feministiske fortellingen gir et alternativ: Det er ikke føttene dine som er for store, men skoene som er for små.

Den feministiske gledesdreperen bryter illusjonen om at vi er enige om hva som skaper lykke. Når feminister oppfattes som sinte, sure og humørløse er det en konsekvens av at de påpeker undertrykkelse, og dermed ødelegger en stemning mange trodde var god. Tilsvarende oppfattes antirasister som påpeker rasisme i sosiale sammenhenger, som upassende og aggressive. I ahmedske vendinger kan vi si at hun som påpeker aggresjonen i den rasistiske spøken oppfattes som opprinnelsen til aggresjonen.

Prosjektet til Ahmed er å vise hvordan de eksisterende normene er undertrykkende, og også at gode intensjoner om inkludering og mangfold ofte mislykkes fordi de ikke går til kjernen av problemet. De som utsettes for urett, blir ofte avkrevd at de må riste av seg rasistisk og seksuell trakassering. Varsleren kan lett stemples som «lettkrenket» og som en forkjemper for en «krenkelseskultur». Det er som om en forutsetning for integrering er å la rasismen skylle over en og prelle av uten å gjøre motstand. Alternativet er å bli en ubehagelig gledesdreper.

Sara Ahmed skriver suverent fra den marginale posisjonen det er å være en rasialisert, skeiv feminist i hvite, maskuline rom. Gjennom å følge ord og begreper på tvers av faglige og samfunnsmessige kontekster som sjelden settes i sammenheng med hverandre, klarer hun å skape kulturkritikk som oppleves relevant både for livet og for akademisk arbeid. Denne originaliteten krever imidlertid akademisk uregjerlighet. Uregjerlighet har også blitt en del av hennes akademiske ettermæle etter at hun i 2016 sa opp professoratet sitt ved Goldsmith college. Da universitetet ikke klarte å ta tak i problemene med seksuell trakassering på en måte som faktisk skapte forandring, leverte hun inn sin oppsigelse. Hun har imidlertid forblitt en akademisk orientert skribent og intellektuell.

Ahmeds tekster er en anledning til å undersøke hverdagslig underlighet og ubehag som skapes av rasisme, sexisme og heteronormativitet. Forfatterskapet er uovertruffent i samtidig kulturkritikk når det kommer til å skape leseropplevelser av at det er samfunnet, ikke jeg, som er problemet. Derfor kan disse gledesdrepende essayene paradoksalt nok skape stort engasjement og entusiasme.