Du kan bla til neste sideBla med piltastene

«Nevermind» fyller 30: Et såkalt grungealbum som i dag høres mer ut som undergrunnens klimaks enn starten på noe nytt.

UROENS KOK

RETT FØR DET SMALT: Nirvana på tur til Rotterdam, Nederland «The Year Punk Broke» – igjen – 31. august 1991. FOTO: NIELS VAN IPEREN/GETTY IMAGES

Nirvana tok med ungdommelige råskap til overflaten, der de eksponerte punkens fleksibilitet for de store massene. For oss.

Never met a wise man

If so, it’s a woman

«Territorial Pissings», Nirvana

Da Kurt Cobain først møtte Courtney Love på en rockeklubb i Portland, Oregon i januar 1990, hadde Billboard-listas daværende nummer én, smørsoulsanger Michael Bolton, fortsatt langt hår. Riktignok var vel Boltons lugg på vikende front, men bakover var det full, krøllet fest – med luftige bølger som like gjerne kunne tilhørt en av hårmetallens kjekkaser. I grim kontrast var Cobains blonde floker stinkende uflidde. Han vasket håret cirka annenhver uke, og da brukte han ikke sjampo, ikke engang flytende håndsåpe, men den billigste sorts såpestykke, kanskje av merket Palmolive. Love – en «classic punk rock chick», ifølge Cobain – falt for ham uansett, eller kanskje nettopp derfor. Han var i hvert fall ikke Jon Bon Jovi, si.

I Charles R. Cross’ levende Cobain-biografi «Heavier Than Heaven» kommer det dessuten fram at hun ikke var så begeistret for låtene hans i starten.

Love fra bandet Hole hørte Cobain fra bandet Nirvana som too metal. Men Nirvana skulle ikke forbli for metal så veldig mye lenger. Cobain og power-trioen hans, ellers bestående av bassist Krist Novoselic og (etter hvert) trommis Dave Grohl, fant sin egen hardtrockende punk-nisje og satte perfekte popmelodier til. Melodier du kan nynne i dusjen, for eksempel mens du smører inn den feite manken din med et åleglatt såpestykke, før du nyvasket dekker armhulene med litt Teen Spirit-deo, antiperspiranten og Palmolive-produktet som ga «Smells Like Teen Spirit» sitt navn.

Denne uka er det 30 år siden Nirvana slapp sitt andre album. «Nevermind» ble utgitt 24. september 1991, tretten låter – fra «Teen Spirit» til det knusende ekstranummeret «Endless, Nameless» – viden kjent som gjennombruddet for det presseskapte Seattle-fenomenet grunge. Flanellskjorte-rocken som gjorde de alternative uttrykk mainstream, og ga musikkbransjen et massivt sjokk. Selv var jeg 15, sannsynligvis forelska i en håndballjente, garantert forvirra av det meste og i hvert fall minst like sjokkert som musikkbransjen, men fant både drømmehårsveisen og en plate som kunne gå på repeat for evig. Riktignok var ikke Nirvanas «Nevermind» tidenes beste, «London Calling» var fortsatt «London Calling», men dette var nytt, mitt, vårt og vilt, med en historisk forankring som pekte ubønnhørlig framover.

Men i dag, og egentlig etter Cobains selvmord i 1994, føles det ikke like mye som starten på noe nytt, og kanskje ikke engang starten på noe viktig. Og det til tross for at alt-rocken i det nordvestlige USA var med på å bryte ned kjønnsbarrierer, med riot grrrl-bevegelsen (ledet av Nirvana-tilknyttede Bikini Kill) som ypperste eksempel. Mest av alt står Nirvana igjen som sitt eget korte øyeblikk, eller som den kunstnerisk-kommersielle kulminasjonen av ti år med gjør-det-selv-innstilling på en amerikansk undergrunnsscene som var skeptisk til både Beatles og alt annet etablert. «Vi vant», skrev kritiker og nå Stanford-akademiker Gina Arnold da «Nevermind» gikk til nummer én på Billboard i januar 1992. Men hvem var vi?

Michael Azerrad, som også skrev en Nirvana-biografi, gir svaret i «Our Band Could Be Your Life», en bok om amerikansk indie-undergrunn pre «Nevermind» som begynner med å sitere Arnold og William Blakes berømte «I must create a system or be enslaved by another man’s». For under nesa på Mannen, selveste Ronald Reagan, laget jo en haug med unge, entusiastiske outsidere sitt eget skjøre system, fra L.A. til Boston. Et system som tiltrakk seg et stadig større publikum og etter hvert stadig flere major labels med fyldig pengepung. Allerede i god tid før Nirvana rakk å signere for David Geffen, var indie-navn som The Replacements, Hüsker Dü og Dinosaur Jr. under Warner-paraplyen. Soundgarden var på PolyGram-eide A&M og det var Kim Gordon som anbefalte Nirvana å velge DGC, Sonic Youths plateselskap på denne tida. Sistnevntes «Goo» hadde solgt over 100 000 eksemplarer og var en suksess. 30 år etter har «Nevermind» for lengst passert 30 millioner.

Hvilket gjør dette vi-et til Gina Arnold mer uoversiktlig: Større enn fanzinekultur og appellerende til bredere grupper enn taper-ungdommen Nirvana ofte sies å representere, med mindre vi alle er taper-ungdom (ha!). Dessuten tiltrakk trioen seg flere jenter enn de fleste bråkete undergrunnsband, en evig hit-oppskrift som Sub Pop Records hadde merket seg allerede da de slapp Nirvana-debuten «Bleach» i 1989 – et album som kostet 600 dollar og i tillegg til sludge metal inneholdt «About a Girl», det tydeligste frampeket mot hva som skulle komme. Og jo, jentene likte sikkert Nirvana fordi Kurt Cobain hadde penetrerende blå øyne, var vakker og vever, særlig ved siden av tometersmann Novoselic. Men den biten virket også forlokkende på gutta, særlig når vi i tillegg kunne hoppe rett-opp-og-ned i fellesskap og kjenne på ensomheten kliss alene.

Kurt Cobain hadde vedvarende beatlemani, med sterk dragning mot lennonisme. Mens band som The Replacements, for eksempel, heller var opptatt av å leke seg bort fra de fabelaktige fire. Å kødde det til, som er hvorfor deres største klassiker fikk navnet «Let It Be» – for å vise at ingenting er hellig. I en mye delt artikkel fra Paste Magazine i 2018 heter det at Hüsker Dü var de egentlige kongene av punkens andre bølge, ikke Nirvana. Og kanskje er det noe sant i det; Hüskers på åttitallet var et banebrytende intenst hardcore fyrverkeri – med tunes. Men samtidig var det lite ved låtene til Bob Mould og Grant Hart som passet massene, og som kommer til å passe massene i framtida, slik Paste-artikkelen hevder. Og det er ikke bare fordi Nirvana brukte en faktisk produsent, til forskjell fra Hüsker Dü.

«Cobain bøyer nakken bakover, åpner halsen og lar spikerne fly.»

Hovedgrunnen er like åpenbar som den er vanskelig å få grep om: stemmen til Cobain selv. Den er et av de mest merkverdig instrumentene i 66 år med rock & roll, fra lidende og lengtende til livgivende og latterlig – what the hell am I trying to say? – og med en sjelfull og direkte intensitet som man oftest må til afroamerikanske r&b-vokalister for å finne: Wilson Pickett, Etta James, eller kanskje – yeah, yeah, yeah – John Lennon. For det er vel John som er malen i måten Cobain synger seg hes på. Bare at Kurt’en graver enda litt dypere og henter fram all indre uro underveis, med et eksistensielt skrik som både uttrykte «angst for det gode» og «angst for det onde», for å bruke Kierkegaard. Eller for å sitere Dave Grohl: «Det var som om han kokte spiker nedi der».

Ungdommens uro er Nirvanas store tema, ledet med kraftfull overbevisning av en frontmann som aldri vokste opp, skal vi tro biograf Cross. En som heller aldri rakk å bli gammel nok til å riste av seg et heroinmisbruk han klandret «magesmerter» for. Og Nirvanas vei til å forløse denne uroen går tvers gjennom en fleksibel punk, som tar akkurat nok underfundige avstikkere til å føles frisk hele veien. «Smells Like Teen Spirit», den ultimate åpningslåta, er over fem minutter lang. Men den er så elegant skrudd til og så suverent vekta, med en energi som kommer og går og kommer igjen, at man skulle tro den var ferdig på halvparten av tida.

Opprinnelig begynte Nirvana, da med Chad Channing på trommer, å spille inn «Nevermind»-låter med produsent Butch Vig i Wisconsin våren 1990. Men Cobain sang i stykker stemmen sin, og noe føltes feil. Innen Vig og bandet befant seg i Sound City Studios utenfor L.A. forsommeren etter, var Channing bytta ut med Dave Grohl, og Sub Pop bytta ut med DGC. Bandet hadde fått 65 000 dollar å svi av på innspilling, og Cobain hadde en håndfull nye sanger som måtte med, komplett hekta – som bandet for øvrig – på at dette albumet skulle bli det. Uten av noen visste hva det var. For å fullføre William Blake-sitatet ovenfor: «I will not reason and compare; my business is to create».

I nyere intervjuer med Novoselic og Grohl, som i Classic Albums-filmen om «Nevermind», er disiplin et nøkkelord. Nirvana øvde og skrev, flikka og eksperimenterte, og fant rett match i den legendariske Neve-miksepulten og det store rommet med den store lyden i Sound City. Vig overbeviste Cobain om å double-tracke vokalen, «fordi Lennon gjorde det», og hjalp rytmeseksjonen å stå på tærne, så for eksempel «In Bloom» – som året før hørtes ut som om den ble dratt gjennom søla – kunne hoppe ut av høyttalerne. Som mesteparten av «Nevermind» for øvrig. For én ting er singlene, som den mystiske «Come as You Are» og den dovent dansende «Lithium», men det var mye som rocka brakka i Sound City.

Andre halvdel av «Nevermind» er nemlig minst like god som den MTV-tiltalende første. Særlig brenner det ekstra sterkt under «Territorial Pissings», som dundrer på som merra den blinde og gruser Hüsker Dü i deres eget game. Teksten handler om overgripende machomenn – som pisser for å markere territorium. Og dette med overgripende menn er jo en gjenganger hos Cobain, som like fullt nekter å skamme seg over være mann. For som han sier i Azerrads «Come as You Are»-bok: «Det er alle slags typer menn». Også dem som er i ferd med på bryte ut av et forhold, slik Cobain gjør i snertne «Lounge Act», skrevet til hans daværende kjæreste Tobi Vail, trommis i Bikini Kill. Låta har et siste vers/refreng som topper nær alt i Nirvana-katalogen, når Cobain bøyer nakken bakover, åpner halsen og lar spikerne fly: Truth covered in security / I can’t let you smother me.

Makeløst, selv i en rockehistorisk sammenheng, med gåsehud på kjøpet. Som til de grader også gjelder «Polly», den lille, skumle, akustiske trallen som overlevde Wisconsin-innspillingene og stammer fra 1988, da Cobain var 21. Det vil si, egentlig stammer den fra 1987, da Cobain leste om voldtekten, bortføringen og blåselampe-torturen av en fjorten år gammel jente som hadde vært på rockekonsert i Tacoma, Washington. En jente som klarte å rømme fra overgriperen fordi hun latet som om hun nøyt mishandlingen, han slapp guarden ned og hun stakk.

Og Bob Dylan hadde rett – den fyren som synger den sangen har hjerte. Det hele er framført med en stille, dirrende innlevelse fra perspektivet til serievoldtektsmann Gerald Friend: Polly wants a cracker / I think I should get off her first / I think she wants some water / To put out the blow torch. Den sangen suger lufta ut av rommet, som Greil Marcus har påpekt, og den suger lufta ut av rommet hver gang. Ikke så mye fordi den viser empati med en totalt jævlig fyr, men mest fordi den viser empati med hele menneskeheten. Det er en tung bør å bære, men gudene skal vite at vi – det virkelig store vi-et – trenger det.

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production