Det første jeg lærte om kroppen min, var at det ikke var jeg som bestemte over den. Jeg lærte å la andre ta på den, for vitenskapens skyld. Det har tatt lang tid å ta tilbake kroppen min fra helsevesenets syn på den som mangelfull, å forstå at den er min og ikke tilhører verken fysioterapeuter eller leger. Det er bare mine personlige assistenter og elskere som har fått se meg uten klær siden jeg tok beslutningen om at kroppen min tilhørte meg selv.

En sentral forskjell på personer med normbrytende og normfølgende funksjonalitet er opplevelsen av og retten til personlig integritet. Hverdagslivet til personer med normbrytende funksjonalitet styres ofte av byråkratiske prosesser der vi forventes å gi opp vår personlige integritet. Søknader om kommunal og statlig støtte er som en slags veisperring der man å oppgi integriteten for å få mulighet til å leve i hverdagen.

Når det skjer med meg, sier den som utfører vurderingen at hun er opptatt av at jeg ikke skal følge meg krenket. Likevel må jeg stå naken foran et menneske jeg aldri har møtt før, mens assistenten min hjelper meg med å kle på meg. At tiden jeg bruker på badet, blir registrert. Hvem avkrever samfunnet slike ting av? Og hva skjer med oss som har opplevd det?

I en samtidig feministisk diskusjon framheves sjelden opplevelsene til personer med normbrytende funksjonalitet i møtet med kommune eller stat. Spørsmålet blir glemt siden våre livsvilkår oppfattes som et spørsmål om helse i stedet for menneskerettigheter og selvbestemmelse.

«I en kultur der min kropp er feil, har seksualiteten blitt veien ut»

Forskere i kritiske funksjonalitetsstudier har vist at kropper med normbrytende funksjonalitet ofte betraktes som syke og ikke sjelden skremmende. Fordi vi minner om sykdom og død. Men i dagens samfunn minner vi minst like mye om at hvis man blir syk, kan man falle ut av ideen om hva det er å være en likestilt samfunnsborger. Vi kan stilles utenfor samfunnet, bli fattige og få vår bevegelsesfrihet begrenset til eget hjem, egen by eller egen kommune, fordi våre kropper betraktes som syke og avvikende, livene våre som kostnadsspørsmål og hjemmene våre som arbeidsplasser for pleiepersonale.

Jeg føler meg ofte stygg. Jeg skammer meg over det, for jeg vet jeg burde stå imot, ikke la funksjonsmaktordenen flytte inn i meg. Jeg vet jo godt at det er et produkt av det samfunnet jeg lever i.

Tiltrekningsøkonomien handler ikke bare om kroppens utseende eller evner, samfunnsmessige forutsetninger legger seg inn i mine egne og andres tanker om meg. Jeg blir en som viser en del av den svenske velferdsstaten som andre ikke er vant til å se, en del som handler om ydmykende målinger og kontroller, maktfullkommenhet og tydelige budskap om at samfunnet ikke er til for en som meg. Den feministiske filosofen Sara Ahmed skriver om hvordan kulturelle forestillinger og samfunnsmessige forutsetninger kan klebe seg fast til en person. De stadige hindrene og den byråkratiske volden kleber seg fast til meg. Hvis jeg ikke levde i funksjonsmaktordenen og betraktet den som undertrykkelse, ville jeg føre inn så mye sørgelig, urettferdig, bevisst og strukturelt i andres liv, tenker jeg. Hvis de ikke var med meg, ville de slippe å tenke på det? Er å date meg å date undertrykkelsen?

Jeg ønsker at min kropp skal få være vakker og attråverdig, men det holder ikke at bare jeg synes det. Den må bli til i noen andres blikk; slik er det med alle kropper. Jeg skriver fra et sted som er på grensen mellom utopien og dystopien, mellom det samfunnsmessige bildet av at personer med normbrytende funksjonalitet er kjønnsløse og avseksualisert og de kvikke tilropene om at det er egen selvtillit som skal redde oss. På grensen kan det være sant at jeg har et aktivt sexliv, at seksualiteten er det som lar meg kjenne at kroppen er et sted for nytelse og motstand og at jeg likevel iblant ser meg selv som avvikende og stygg. Man kan ikke bli helt fri fra det samfunnet man lever i.

Den franske filosofen Michel Foucault beskriver seksualiteten som et sted der vi på både finner og mister oss selv. Men det er en farlig felle å gå i å påstå at det er seksualiteten som skal gjøre personer med normbrytende funksjonalitet mindre avvikende og samfunnet mer rettferdig. Det er ikke det jeg mener. Men jeg tror at en persons forståelse av seg selv og sin seksualitet påvirkes av utilgjengelighet og utrygghet. I en kultur der min kropp er mangelfull og feil, har seksualiteten blitt veien ut. Selv om jeg er redd og føler meg stygg. Der er min kropp, og jeg bestemmer over den. Der får kroppen smelte sammen med en annen, og da forsvinner jeg fra det samfunnet sier at den er og plutselig er jeg bare den, samtidig.

Feministene Wencke Mühleisen, Asta Beate Håland og Stephen Walton skriver i Klassekampen mandager. Christine Bylund er gjesteskribent. En lengre versjon av teksten er publisert i tidsskriftet Fett 3/2021: Funksjon. Oversatt av Lars Nygaard.