Det står en tom barnevogn i et av Gunvor Hofmos dikt. Det er juni, en klar natt. «Som en dam / med grønske over / står nattens bleke himmel», skriver Hofmo, hun som selv var et junibarn. Natten er duften av syriner (de «anger vått»), bjerkeblader, det tette gresset. I siste strofe får hun øye på barnevognen:
Bokmagasinet
Kjærlighet
Gunvor Hofmo forelsket seg i kvinner. Forsøkte psykiatrien å kurere henne for det?
