Islands store pianist bryr seg ikke nevneverdig om autentisitet. Han vet faktisk ikke hva det er engang.

Víkingur Ólafsson har blitt litt av et fenomen i den klassiske musikkverdenen. Islendingen er blant annet omtalt som «Islands Glenn Gould» av Anthony Tommasini i New York Times. Kanskje tar Tommasini noe på kornet. Gould revolusjonerte jo måten Bach spilles på, og Ólafsson har også en polyfon klarhet og tydelighet i artikulasjonen som hører mer hjemme på cembalo enn moderne flygel. Selv om han ikke har gått like langt som Gould – som trakk seg tilbake fra den offentlige konsertscenen, for kun å møte publikum gjennom fonogrammer – så har også Ólafsson et spesielt forhold til det å gjøre opptak. Et annet aspekt de to deler, er at begge er plassert i en altfor trang bås. Gould spilte mye mer enn bare Bach: Alt fra renessansemusikk til Fartein Valen, mens Ólafsson debuterte på Deutsche Grammophon med å spille Philip Glass. Senere har Ólafsson spilt franskmennene Debussy og Rameau på samme 2020-album, og er med andre ord langt fra en sjangermusiker som kun kan sin Bach.