I lengre tid, og særlig inn mot valget, har det nye «bygdeopprøret» vært tema i norsk politisk debatt og i utallige medieoppslag. Opprøret – eller de politiske strømningene – har hatt mange uttrykk. Det mest iøynefallende har vært Senterpartiets høye oppslutning over en lang periode. Men hva slags prosesser er det egentlig vi står overfor? Er det en grunnleggende progressiv «bygdepopulisme», slik Mímir Kristjánsson framholdt i et intervju i Nationen nylig, eller til og med et venstrepopulistisk prosjekt, slik Rune Slagstad forklarte i Klassekampen sist lørdag? Det bildet forstyrres av en tiltagende frimodighet fra mektige grupper med økonomiske interesser i utnyttelse av naturressurser, som deltar aktivt i en aggressiv kritikk av ekspertstyring, akademisk kunnskap og urban kultur. Det er for enkelt å se på distriktsopprøret som én sosial og politisk prosess. Og kanskje er det nettopp de indre spenningene som ligger bak Sps fall på meningsmålingene i det siste.