Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Jeg er enig med Linn Herning i at velferdsmodellen vår fortjener et redelig, demokratisk ordskifte, skriver Kåre Hagen.

Velferdsdebatt og demagogi

PÅ KRIGSSTIEN: Heller enn å trekke et lettelsens sukk over at den dystopiske fortellingen om velferdsprofitører ikke er riktig, går Linn Herning løs på budbringeren, skriver Kåre Hagen. FOTO: CHRITOPHER OLSSØN Christopher Olssøn

I 2015 ga Linn Herning ut en bok med en forside prydet med igler, lus og kakerlakker. Tittelen var «Velferdsprofitørene». Boka er en fortelling om hvordan noen tjener seg styrtrike på å levere velferdstjenester til det offentlige. Til tross for en lite tiltalende karakterisering av enkeltpersoner som parasitter, og med belegg primært fra medieoppslag, framsatte boka en alvorlig påstand: Offentlige midler bevilget til helse, skole, barnehage, omsorg og sosiale tjenester, ender opp i private lommer og skatteparadiser. Den viktigste mekanismen er hvordan eierne av private velferdsfirmaer sikrer profitten ved å presse ned de ansattes lønns- og arbeidsforhold. Og, profittene skjules i selskapskonstruksjoner og skattestrategiske tilpasninger.