Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Kronikk

Retten til livsgrunnlaget

Striden mellom Fosen Vind og Fosen reinbeitedistrikt kan gi avklaringer om urfolks rettigheter.

REIN ENERGI? Fosen-saken har versert i rettsapparatet i over ti år. Likevel har Fosen Vind gjennomført utbyggingen av vindkraftanlegget. Nå er spørsmålet om det var i strid med FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. FOTO: HEIKO JUNGE/NTB Heiko Junge

Aksjoner mot utbyggingen av Nussir-gruven i Finnmark har preget nyhetsbildet de siste ukene. Helt siden utbyggingen av Alta-dammen tidlig på 80-tallet har det vært jevnlige protester mot inngrep i reinbeiteområder. I Fosen-saken, som handler om vindkraftutbygging og konsekvenser for reindriften, skal Høyesterett sette et foreløpig punktum den 25.august. Denne saken kan gi rettslige avklaringer når det gjelder folkerettens vern av urfolks rett til tradisjonell næringsutøvelse.

Vindkraft og annen fornybar energi står sentralt i kampen mot klimaendringer. Samtidig er vindkraft arealkrevende, noe som kan sette både naturmangfold og menneskers naturbruk i fare. I Norge er samenes reindrift under press fra vindkraft og andre naturinngrep, som veibygging, utbygging av kraftledninger, gruvevirksomhet, hyttefelt og skogsdrift.

Fosen Vind regnes som Europas største landbaserte vindkraftprosjekt, og reineiere på Fosen har på grunn av utbyggingen tapt viktige beiteressurser.

Fosen reinbeitedistrikt har klaget over myndighetenes tillatelse til denne vindkraftutbyggingen. Et av argumentene deres er at utbyggingen strider mot artikkel 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP). Dette er den viktigste menneskerettslige bestemmelsen om minoriteters og urfolks rettigheter. Den legger premisser for inngrep som berører urfolk, og forplikter myndighetene til å verne det materielle grunnlaget for den samiske kulturutøvelsen. Dette er ikke omtvistet. Spørsmålet er hvor langt vernet mot inngrep i kulturutøvelse strekker seg i praksis.

FN-komiteen, som overvåker statenes gjennomføring av SP, har behandlet en rekke saker om inngrep i urfolks områder. SP artikkel 27 slår fast at etniske og språklige minoriteter (som urfolk) ikke skal «nektes retten» til blant annet å dyrke sin egen kultur. Ordlyden gir bare begrenset veiledning om når bestemmelsen er krenket. Ifølge komiteens tolkninger av artikkel 27 dekkes tradisjonell næringsutøvelse av begrepet «kultur», og dermed er samisk reindrift omfattet. Naturinngrep kan være i strid med artikkel 27 hvis det fører til at næringsutøvelsen blir sterkt begrenset eller må opphøre.

«Spørsmålet er hvor langt vernet mot inngrep i kulturutøvelse strekker seg.»

Komiteen fant i 2009 brudd på artikkel 27 i saken Angela Poma Poma vs. Peru. Klager og hennes familie, som tilhørte et peruansk urfolk, livnærte seg på tradisjonelt vis med lamaoppdrett. Staten gav tillatelser til utbygging av brønner i området, som førte til at beiteressursene til lamadriften tørket ut. Komiteen la vekt på inngrepets omfang (klagers livsgrunnlag ble fullstendig revet bort). Den fremhevet også at de berørte urfolkene ikke var blitt konsultert, og at det ikke var foretatt konsekvensutredninger. I denne saken ble minoriteten fullstendig forhindret fra fortsatt utøvelse av sin næringsvirksomhet. Komiteen har også behandlet saker hvor den ikke fant brudd. I tre tidligere saker mot Finland om inngrep i samisk reindrift som følge av tømmerdrift og steinbrudd konkluderte komiteen med at omfanget av inngrepene ikke var så omfattende at det innebar en nektelse av klagers rett til kulturutøvelse.

Hvor omfattende inngrep må være for at det foreligger et brudd, er uklart og må vurderes i hvert tilfelle. Artikkel 27 er en «terskelbestemmelse». Ordlyden gir ingen anvisning på avveiinger opp mot andre interesser, slik enkelte andre menneskerettigheter gjør. Ytringsfriheten kan for eksempel innskrenkes for å verne mot trusler, privatlivsvernet for å sikre barns rettigheter. Hvis retten til å utøve sin kultur etter artikkel 27 anses som «nektet», vil terskelen være nådd. Høyesterett har vurdert rekkevidden av artikkel 27 flere ganger tidligere. Allerede i Alta-saken i 1982 ble bestemmelsen drøftet. Høyesterett har lagt til grunn at reindriften omfattes av kulturbegrepet i artikkel 27, men at terskelen for å konstatere krenkelse er høy. Komiteens konvensjonstolkning gis «betydelig vekt» i Høyesteretts vurderinger.

Fosen-saken har versert i forvaltning og rettsapparat i over 10 år. Lagmannsretten kom i 2020 til at vindkraftutbyggingen førte til tap av så viktige beiteområder at utbyggingen kunne være brudd med artikkel 27 – med mindre det ble gitt erstatning som sikret mulighet for fortsatt reindrift. Utbyggingen hadde ført til at den eneste muligheten til fortsatt reindrift var å ha reinen i innhegninger og fore dem gjennom vinteren. Lagmannsretten mente at konsesjonsvedtaket var gyldig, forutsatt at kostnadene ved å vinterfore reinen ble erstattet slik at reindriften ikke måtte opphøre. Dette ble ansett å være et avbøtende tiltak som gjorde at artikkel 27 ikke var krenket.

Både Fosen Vind og reinbeitedistriktene anket lagmannsrettens avgjørelse. Et av spørsmålene Høyesterett nå skal vurdere, er om inngrepet, sett sammen med erstatningen, var i samsvar med SP artikkel 27. Et annet er om omleggingen av driftsmetodene, fra et tradisjonelt beitemønster til vinterfôring i innhegning, i seg selv kan utgjøre et brudd på SP artikkel 27. Lagmannsretten fant, riktignok under tvil, at omleggingen ikke var brudd. Reineierne er uenige, og ønsker å fortsette med tradisjonelt vinterbeite.

Selv om saken har versert i rettsapparatet i en årrekke, er utbyggingen gjennomført. Høyesterett skal vurdere om konsesjons- og ekspropriasjonsvedtaket og selve tillatelsen til utbyggingen var i samsvar med SP artikkel 27. Avgjørelsen vil kunne gi viktige avklaringer om hvor langt denne bestemmelsens vern av den samiske reindriften rekker.