Verden forventet at Joe Biden ville føre en annen politikk overfor Kina enn den forrige presidenten. Men dessverre har han ikke bare videreført det meste av sin forgjengers Kina-politikk – selv om det kanskje var forutsigbart – han også har lagt seg på en svært kjølig linje. Biden erklærte stolt at «dette århundrets utfordringer ligger i forholdet mellom USA og Kina», samtidig som han tilskyndet både alliansedrevet konkurranse og konfrontasjoner i kald krig-format. Den gammeldagse alliansestrategien er å omringe Kina med G7, EU og Nato og Asia- og Stillehavsregionen, medregnet India, Sør-Korea, Japan, Australia og enkelte land i Sørøst-Asia.

I USA har ikke minst «Kina-sverting» blitt en politisk korrekt holdning i begge de store partiene. «Trusselen fra Kina» har blitt en kollektiv angst som har slått rot tvers gjennom det amerikanske samfunnet og staten.

Den allmenne oppfatningen i Kina har også vært at USA har onde hensikter og vil undergrave Kinas utvikling ved å framprovosere indre problemer i forbindelse med Taiwan, Hongkong og Xinjiang. Det finnes også en del som mener at USA er «dømt» og på god vei mot undergang.

Heldigvis kanman likevel fremdeles høre noen positive og rasjonelle stemmer av og til. Ett eksempel er en ny rapport fra American Foreign Policy Association: «The Telegram: A China Agenda for President Biden» av Sarwar A. Kashmeri. Rapporten formidler kollektiv visdom, oppsummert gjennom dybdeintervjuer og diskusjoner med eksperter på internasjonal politikk i Asia, Midtøsten, EU og USA. Jeg har æren av å være en av bidragsyterne.

Et interessant aspekt ved rapporten er valget av ordet «telegram» i tittelen – en både eksplisitt og implisitt metafor. Eksplisitt er det en henvisning til artikkelen «The Long Telegram», som ble forfattet av USAs ambassadør i Moskva under den kalde krigen George Kennan. Som amerikansk diplomat og historiker var Kennan mest kjent som talsmann for «containment»-politikken – den amerikanske utenrikspolitikken i årene etter 1947, som dreide seg om å demme opp for eller holde tilbake den kommunistiske innflytelsen i verden.

Denne nye rapporten innskjerper at konkurransen mellom Kina og USA ikke ligner den kalde krigen, og at Kina heller ikke er den tidligere Sovjetunionen. Den implisitte metaforen er at USA trenger en ny Kennan, en som klarer å foreta en riktig analyse av Kinas framvekst og dagens internasjonale situasjon.

Den mest inspirerende og oppmuntrende delen av rapporten er der den beskriver tre områder hvor Biden-administrasjonen burde samarbeide med Kina:

• Det første er at USA og Kina bør opprette et strategisk pandemiorgan. Stilt overfor truende pandemier kan et slikt organ, med felles støtte fra USA, Kina, Japan og EU, i framtida sendes ut for å identifisere, isolere og hindre den i å spre seg. Et slikt samarbeid kan også skape bedre kontakt mellom det amerikanske og kinesiske militæret og dermed dempe spenningene mellom de to landene ytterligere.

«I USA har ‘Kina-sverting’ blitt en politisk korrekt holdning i begge de store partiene»

• Det andre er at USA og Kina bør jobbe i fellesskap for å bekjempe klimaendringene og konkurrere om å gjøre mest. Det er disse to landene som slipper ut mest CO2. Kinas miljøutsending og Joe Bidens klimautsending har hatt flere runder med videosamtaler, der de har blitt enige om at Kina og USA bør styrke samarbeidet for å redusere CO2-utslippene.
• Det tredje er at Biden nylig har foreslått en plan for å reparere og oppgradere landets infrastruktur. Programmet vil koste to billioner dollar og vil skape flere hundre tusen arbeidsplasser. Men rapporten forteller at American Society of Civil Engineers (ASCE) anslår at det vil koste omtrent 4,5 billioner per år over ti år å reparere og oppgradere USAs infrastruktur. Biden bør forsøke å se landets behov for infrastruktur i sammenheng med Kinas ervervede kunnskaper og erfaringer i å bygge infrastruktur av høy kvalitet. En invitasjon til å delta i bygge- og anleggsarbeidet vil være en indirekte anerkjennelse og støtte til Kinas «belte- og vei-initiativ» – Beijings globale infrastrukturprosjekt. Dette forslaget er virkelig oppmuntrende, og også overraskende.

En analyse i en nylig utgave av The Economist hevder at Biden vender Trumps retorikk til en konfronterende linje i forholdet mellom USA og Kina. Biden fører en dobbeltpolitikk: Han vil samarbeide med Kina på områder som er av felles interesse, som klimaendringer, men opptrer konfronterende på andre områder. En slik politikk, skriver The Economist, er dømt til å mislykkes.

Det amerikanske tidsskriftet Foreign Policy har i år publisert flere artikler av Stephen Walt, professor i internasjonal politikk ved Harvard, blant annet «China Wants a ‘Rules-Based International Order,’ Too» («Kina ønsker også en ‘regelbasert internasjonal orden’») og «The world Might want China’s rules» («Kanskje verden vil ha Kinas regler?»). Walt hevder at det er lite gunstig for USA å forsøke å tvinge Kina til å godta den USA-styrte liberale regelbaserte ordenen. USA må forstå at den internasjonale ordenen som Kina anerkjenner, er den FN-styrte internasjonale ordenen som bygger på de westfalske prinsippene: respekt for statenes suverenitet, territorial integritet og ikke-innblanding i andre staters indre anliggender.

Tidligere amerikansk ambassadør til Kina Stapleton Roy uttalte nylig i et intervju at det er ekstremt naivt av USA å håpe at Kina vil håndtere sine problemer i tråd med den amerikanske tenkemåten. USAs unilateralisme etter den kalde krigen har en høy kostnad for verden i dag. USA har ingen mulighet til å påvirke Kinas indre anliggender, de kan heller ikke forme Kina i sitt bilde.

Lederen for den nasjonale komiteen for USA–Kina-relasjoner Stephen Orlins sa nylig i en artikkel i South China Morning Post at Trumps hevntollpolitikk var en katastrofe både for forholdet mellom de to landene og for amerikanske forbrukere. Han mener at Biden-administrasjonen umiddelbart bør fjerne restriksjonene.

Ytringene fra disse rasjonelle stemmene er en blandet velsignelse. Selv om de absolutt er positive og rasjonelle, er det likevel uvisst om de kan påvirke politikken, gitt at «Kina-motstand» fremdeles er den gjengse politiske holdningen i Washington.

Etter min mening er den riktigste vurderingen av relasjonen mellom Kina og USA den Singapores statsminister Lee Hsien Loong formulerte i en nylig tale i Aspen Security Forum: «Realiteten er at ingen av sidene bør kritisere hverandre». Både amerikanernes «vi må vinne på den ene eller den andre måten» og kinesernes «USA er dømt til undergang» er feilvurderinger.

Begge må godta en sameksistens.

Oversatt av Inger Sverreson Holmes