Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Tapermaskinen

Paul Arthur Ingebretsen, Stavanger

Mandag 16. august har Siw H. Nordgård under tittelen «Sykdomsmaskinen» et treffende innlegg om Nav. Her skildres det hvor vanskelig det er å leve på 60 prosent av inntekten mens man går sin kanossagang gjennom helsevesenet, og at man kan spare betydelig med tid gjennom å ta snarveien innom privat helsevesen for egen lommebok.

Jeg kan skrive under på at vi gjennom de siste femten til tjue årene, i takt med nedbygging av det offentlige helsevesenet, har fått etablert et godt og effektivt privat alternativ – men det koster. Hva jeg derimot ikke kjenner meg igjen i, er beskrivelsen av Nav og at man «går over på AAP».

I 2014 gikk jeg bokstavelig talt ned for full telling, hvor det etter hvert ble konstatert boreliainfeksjon etter utallige flåttbitt. Etter hvert ble det også konkludert med ME. Jeg er i dag knapt et vagt minne om skyggen av meg selv. Da sykemeldingstiden nærmet seg ett år, søkte jeg om Arbeidsavklaringspenger (AAP). Jeg ble samtidig oppfordret til å søke om dagpenger, da behandling av AAP ville ta litt tid …

Med få ukers mellomrom fikk jeg vinteren 2016 først avslag på dagpenger da jeg var for syk, og deretter avslag på AAP fordi jeg var for lite syk. Det hører med til historien at jeg til dags dato ikke har fått en krone av Nav, ei heller noen form for bistand. Jeg har derimot fått (til nå) fire innrømmelser om behandlingsfeil. Da vi hadde belånt huset til pipa for å betale private utredninger, behandlinger og advokat mot Nav, måtte vi sette foreløpig sluttstrek i kampen mot Nav. I årene etter har familien gått på sparebluss og nærmest levd fra hånd til munn.

Hvordan man oppnår å få AAP, er for meg et mysterium. Av den grunn bør de som faktisk oppnår AAP, prise seg lykkelige. Slik støtte er ikke gitt!

p-arthu@online.no

DebattLitteraturkritikk

Meninger på moten

Åshild Mathisen, forfatter av boka «Ingen søndagsskole»

Er det jeg eller Kåre Bulie som spiller på lag med tidsånden? Kjør debatt.

Klassekampens kritiker anmeldte min bok «Ingen søndagsskole» i Bokmagasinet på lørdag og fant lite å glede seg over. Bokens tema mener han er «lett gjenkjennelig fra de mange fortellingene om yngre ‘progressive’ kvinner som blir holdt tilbake av forstokkede gamle menn». Han mener jeg med god hjelp av tidsånden og dens honnørord, skriver «for å plassere seg selv i best mulig lys og fiender i det motsatte».

I min bok beskriver jeg tøffe maktkamper for å modernisere KrF helt tilbake til 80-tallet. Man får den lange opptakten til splittelsen i KrF i 2018, og en forsøksvis forklaring på hvorfor Knut Arild Hareides venstrevalg ikke kunne lykkes. Bulie nevner ikke dette, og selv om han mener fortellingen er skrevet for å plassere meg selv i et bedre lys, peker han ikke på noe som er utelatt eller skeivt framstilt.

I rettferdighetens navn omtaler boken altså menn som har det tøft i endringsprosessene – så progressive er de heller ikke alle sammen. Og Bulie utelater at boken har flere episoder der jeg som redaktør også finner samhørighet med teologisk konservative menn. Øyeblikk av tvil rundt egne holdninger – tapte jeg noe på veien inn i den liberale kirken?

Men særlig er det kvinner i KrF vi blir kjent med. Det jeg gjengir i boken, er mye omtalt politisk historie med offentlige kilder. Kvinner som på rekke og rad blir vraket når de tar til orde for å modernisere partiet. Kristin Aase, Berit Aalborg, Valgerd Svarstad Haugland og Inger Lise Hansen forsøker på hvert sitt vis å gripe fatt i kristenfolkets stridsspørsmål, alle med dramatisk utfall. Og så forteller jeg naturligvis om min egen dramatikk i Vårt Land.

Det er nettopp her skoen trykker for Bulie. Kvinnene. Fortellingene i boken, som altså strekker seg over lang tid og med et bredt persongalleri, er dominert av kvinner. For Bulie er det så gjenkjennelig – vi forstår at han mener de er i ferd med å bli klisjeer. Betyr det da at historiene er mindre sanne og viktige?

Men la oss nå stoppe opp ved begrepet «tidsånd», som Bulie mener jeg bruker som drahjelp. Dette spiller rett inn i bokens tematikk.

«Det er nettopp her skoen trykker for Bulie. Kvinnene.»

«Ingen søndagsskole» viser at alle de nevnte KrF-kvinnene er blitt beskyldt for å spille på lag med tidsånden, en kjent forsvarsteknikk i Kristen-Norge. Man frir til storsamfunnet på dets premisser. For å gi denne avisens lesere et eksempel: Denne strategien brukte man også i Vårt Land for å avfeie den stadig sterkere begeistringen for Klassekampen i kristne miljøer.

Boken forteller at da jeg begynte i Vårt Land i 2012, var vi flere som mente vi måtte ta på alvor Klassekampens suksess og stadig flere heiarop fra kristne. At det handlet om journalistisk kvalitet, bredde i kildebruk – og en evne til å inkludere. Det gjorde at debattene i Klassekampen ble mer aktuelle og spennende. De konservative stemmene var der. Men også: Feministteologer, kvinnelige prester, homofile. Bredt og mangfoldig som kirken selv.

I Vårt Land var dette noe mer enn god journalistikk. Det handlet om å gi fra seg makt. Hvorfor skulle man inkludere de liberale kristne som uansett ble heiet fram i Dagbladet og Klassekampen? Dem som var i ferd med å ta over makten i Den norske kirke?

Suksessen til Klassekampen ble altså internt i Vårt Land avfeid som å handle om tidsånden. Det var bare fordi det var korrekt og kult å heie på en venstresideavis at folk gjorde det. Ikke fordi avisen faktisk var bra. Vårt Land hadde inkludert den såkalte venstresiden i kristenlivet tidligere, men da deres holdninger fikk sterkere fotfeste i kirken, var motreaksjonen å lukke seg og bli mer konform og konservativ. Hele tiden slåss vi i denne historien om hvem som har definisjonsmakten i Kristen-Norge.

Tilbake til Bulie, som bevisst eller ubevisst selv trer så tydelig fram i anmeldelsen av min bok. Han harselerer over utgivelsens «tidstypiske moral». Men er ikke lesningen hans litt på lag med tidsånden, da? Spiller ikke Bulie nettopp på en feministisk backlash, en voksende motreaksjon mot at kvinners og minoriteters perspektiv oppleves å dominere?

Er det her vi støter sammen, jeg og Bulie – som representanter for ulike grupper som anklager den andre for at det er så «lett å være deg» i dagens offentlighet? Men hvor ender vi med å dra «tidsånden-kortet» mot hverandre? Kanskje burde vi heller være litt rause. For identiteten og røttene våre kan vi ikke gjøre så mye med, om de nå spiller med eller mot tidsånden.

Så uansett om det er taktisk smart eller ikke: «Ingen søndagsskole» er min levde historie. Og den står jeg for.

amathise@gmail.com

DebattAfghanistan

Støtt de demokratiske kreftene i Afghanistan

Bjørnar Moxnes, leder i Rødt

Etter ødeleggende kriger i Irak, Libya, Syria har Nato lidd et knusende nederlag i Afghanistan. Taliban tar over landet, og tusenvis av afghanere forsøker å flykte.

I denne situasjonen ber norsk-afghanske Samina Ansari om at Norge og det internasjonale samfunnet ikke glemmer den afghanske befolkningen. Rødt støtter dette kravet fullt ut.

Den vestlige krigføringen har tatt livet av 160.000 mennesker. USA og Natos styrker har bombet bryllup og sykehus, massakrert, bortført og torturert sivile. De etterlater et land der mye er ødelagt og lite er gjenoppbygd. Selvfølgelig har Norge et ansvar.

Ansari fastslår at den angivelige «nasjonsbyggingen» som krigføringen ble legitimert med, har vært en illusjon. Krigsherrene og de korrupte regimene USA og Nato ga makten, brydde seg mer om egne privilegier enn om kvinnefrigjøring og gjenoppbygging. Krigsprofitørene, våpenindustrien og korrupte leiesoldatfirmaer har tjent milliarder på krigen. Politikerne som har sagt ja til krig, har gjort gode karrierer. Jens Stoltenberg, som administrerte det norske krigsbidraget for den rødgrønne regjeringen i åtte år, ble Nasto-sjef.

Den afghanske befolkningen er derimot etterlatt til å overleve i ruinhaugen som Nato etterlater, og mange lever nå i konstant frykt for å bli arrestert, bortført eller drept av Taliban. Det gjelder særlig de afghanske kvinne- og demokratiaktivistene og de som var ansatt i det norske forsvaret, og som regjeringen har dolket i ryggen og praktisk talt overlatt til Taliban.

Rødts politikk er klar. Vi må styrke den humanitære hjelpen og bidra til gjenoppbygging av det krigsherjede landet. Det må bli en øyeblikkelig stans i å returnere afghanere, slik UDI og Une fram til det siste har gjort, og de utsatte kvinneaktivister og tidligere ansatte i det norske Forsvaret må få visum og hjelpes i sikkerhet. Norge må også forberede seg på å ta imot et økende antall flyktninger.

Alle partiene på Stortinget, bortsett fra MDG, fra Frp til SV, har hatt regjeringsansvar for Norges deltakelse i Afghanistan-krigen, og det gjør det vanskelig å få et politisk oppgjør. Men vi kan ikke gjenta skandalen fra 2011, da partiene bak SMS-vedtaket om å bombe Libya løp fra alt ansvaret for den humanitære katastrofen bombingen forårsaket. Det er fortsatt ikke for sent for Norge å gjøre vår minsteplikt overfor de afghanerne som nå betaler prisen for 20 år med ødeleggende vestlig krigføring og USA og Natos totale nederlag for Taliban.

b.moxnes@roedt.no