Er det ikke ganske flaut betegnende for nåværende Klassekampens forhold til det kollektive minnet at avisa ved Roald Helgheims nylige bortgang, inkludert gamle travere som Arild Rønsen og Alf Skjeseth, helt overså at Helgheim etter å ha forlatt Klassekampen i 1997, ikke bare fortsatte som jazzskribent i Dagsavisen, men også i flere tiår framover i Dag og Tid, uten store fakter, markerte seg som en av de språklig mest svingende, skarpt oppmerksomme og alltid lesverdige pennene i allmenn norsk kulturjournalistikk, i beste nynorsktradisjon etter forgjengere som Aasmund Olavsson Vinje?