Da jeg for et års tid siden flyttet til Svartskog ved Bunnefjorden nær Oslo, ble jeg gjort oppmerksom på at Sigrid Undset sommeren 1911 fullførte «Jenny» på et pensjonat her, i et knøttlite rom med utsikt mot skogen. Undsets Jenny Winge befinner seg på ingen måte i en norsk skog. Hun er i tjueårene, har mottatt et stipend, og utforsker livet som billedkunstner sammen med venninnen Fransiska og andre unge skandinaver i Roma. De rangler, reparerer fyllesyken med feit mat og brennevin, og søker kunstnerisk forløsning, men også drømmen om den omveltende kjærligheten er et sentralt nedslagsfelt. Da «Jenny» utkom samme høst, var det Sigrid Undsets fjerde utgivelse og tredje roman. I et brev til venninnen Nini Roll Anker skriver hun at hun sliter med å ferdigstille en «svinebok», men at mannen hun vil gifte seg med, maleren Anders Svarstad, liker prosjektet. Romanen fikk til dels svært gode anmeldelser, men ble også heftig debattert for sine dristige skildringer av sex og løssluppen livsførsel, og karakteristikker som skandaløs og umoralsk satt løst hos anmelderne.

Kraft og resignasjon

Det kan oppleves som et overraskende grep at en av de minst karismatiske mannsskikkelsene i norsk skjønnlitteratur, Helge Gram, gis synsvinkelen når romanen åpner. Gram har nettopp ankommet Roma og virrer retningsløst rundt, fortumlet over den kokende strømmen av mennesker, men når han oppdager Jenny og Fransiska på et gatehjørne, følger han etter de to. Undset skifter etter hvert fortellerperspektiv, og den søkende og selvransakende Jenny blir midtpunktet i en uforutsigbar roman, hvor alle hennes lengsler etter sannferdighet og beherskelse snart slår sprekker. Ikke minst svikter Jenny seg selv ved å innlede et forhold til den innsmigrende Helge Gram, og noe av det mesterlige ved romanen er hvordan Undset lar ubehaget og ambivalensen som forgreiner seg i Jenny, også sive inn over leseren. De emosjonelle gråsonene fører Jenny inn i en rekke uavklarte situasjoner, der hun i bunn og grunn bare vil «ryste av seg den tunge, ulystfølelse» som både Helge Gram og etter hvert hans far, Gert Gram, utløser i henne. Spenningsforholdene ekspanderer, og det til dels lystige og livsbejaende utgangspunktet føres gradvis mot resignasjon og fall i et verk som også har blitt kalt en undergangsroman.

Kultur og natur

Det som slår meg når jeg gjenleser denne romanen jeg setter så høyt, er hvor tett Undset kommer på romankarakterene. Og detaljrikdommen er slående. Hun dveler like ubesværet ved et maleri som ved en vårlig eng overstrødd med lysende tusenfryd eller kaoset i en storbygate. Interessen og lidenskapen for alt fra botanikk og billedkunst til arkeologi og middelalderhistorie føres drevent sammen, underlagt et vekslende analytisk og psykologisk blikk.

Et av romanens mange opphav kan ha vært Dante Gabriel Rossettis dikt «Jenny», fra 1848. Her stiger den vakre skjøgen Jenny fram, fornedret, tankeløs og begjærlig, men også «kysk som en lilje.» I sin doktoravhandling «Natur og normer hos Sigrid Undset» ser professor Liv Bliksrud på de indre sammenhengene i forfatterskapet, og trekker nettopp fram Rossetti og den prerafaelitiske kunstretningens innflytelse på den unge forfatteren, på linje med den italienske renessansemaleren Sandro Botticelli og hans tre gratier i maleriet «Våren». Tilsiget av et omfangsrikt kildemateriale og den kunstneriske bearbeidelsen av råstoffet innbefattet sannsynligvis også egne livshendelser, og kanskje var det ikke tilfeldig at «Jenny» ble påbegynt da hun var nyforelsket i Anders Svarstad og befant seg i Roma på sin første store utenlandsreise.

Det intime

Å lese «Jenny» er en mektig opplevelse. Her er kunstdiskurs og tidsånd, kjønnskamp og erotikk, og de oppbyggelige og destruktive kreftene veksler hyppig. De unge kvinnene beveger seg bemerkelsesverdig fritt i nettene, og unner seg gjerne en fest på linje med mennene. I det hele tatt møter leseren en livsførsel som fremdeles er uhørt for majoriteten av dagens kvinner, der ekteskapet og det heteronormative vedvarer å sette premissene på kjærlighetsfronten. Jenny og hennes medsøstre dyrker gjerne relasjoner med begge kjønn, og intimiteten og fortroligheten mellom Jenny og Fransiska er åpenbar. De kysser og kjæler, og selv om de aldri ender opp med å ligge sammen, er det mulig å lese en erotisk tiltrekning inn i det hele.

Om Undset kan ha «besinnet» seg når det kommer til homoerotiske skildringer, er en pågående diskusjon som blant annet historiker Christine Myrvang legger åpent i sin Undset-biografi fra fjoråret; «Tause kilders tale». Slik jeg leser «Jenny», virker uansett aldri siktemålet å være at forfatteren ville avduke eller sementere noen endelige sannheter. Undset skriver begjærlig om både kvinner og menn, og spekteret av motsetningsfylte bestanddeler lader sidene på et vis som holder tolkningsrommet tilstrekkelig åpent.

Voldtekt

I 1909, to år før utgivelsen av «Jenny», kom sagaromanen «Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis», lagt til Norge på 1000-tallet. Det er en sterk, liten roman om et gryende kjærlighetsforhold, som ender med at Vigdis voldtas av Ljot, mannen hun er tiltrukket av. Hun blir gravid og avviser barnet etter fødselen, men lar siden sønnen få vokse opp hos seg. Etter mange år hevner hun ugjerningen ved å få sønnen til å drepe faren. Selve voldtektsscenen er skildret i knappe ordelag, og Vigdis kommer seg på føttene igjen, samtidig som leseren også rammes av de skadene som siver innover Vigdis i etterkant.

«Undset lar ubehaget og ambivalensen som forgreiner seg i Jenny, også sive inn over leseren.»

Undset unnlater heller ikke i «Jenny» og «Kristin Lavransdatter» å gi plass til seksuelle krenkelser av kvinner. I «Kransen» unnslipper den unge Kristin bare så vidt et overgrep, men Jenny forskånes ikke. Hun er på sitt aller svakeste når det skjer, noe gjerningsmannen vet å utnytte. At Sigrid Undset velger seg Helge Gram som overgriper, gjør scenen ekstra brutal. Selv en i utgangspunktet tafatt fyr som unge Gram viser seg å være i stand til å bemektige seg en kvinnekropp, fordi han er fysisk sterkere. Da ugjerningen inntreffer, er Jenny tilbake i Roma. Hun har gjennomgått et svangerskap, og får, av alle mennesker, barnet med Helge Grams egen far, den sentimentale Gert Gram, som hun forlot lenge før fødselen. Etter seks uker dør sønnen, og Jenny er sønderknust. Det vesle mennesket gav henne en tro på en verdifull framtid, men da han dør, ender hun opp med å kjenne seg enda mer ensom enn før.

Det ubønnhørlige

Helge Gram sporer opp Jenny i Roma uten å kjenne til hennes forhold til hans egen far, eller barnet, som kunne blitt hans halvbror. Han har uansett aldri glemt Jenny, og selv om han ser hvor svak hun er, utnytter han situasjonen. «Jeg ville ønske du ville gå, Helge», ber Jenny da Helge har kommet seg inn på rommet hun leier. Men Helge blir værende. Hun avviser tilnærmelsene, tenker intenst på barnet, og alt i henne visner. Da slår Helge til. De brytes uten et ord ved døren, men han er den sterkeste, og hun resignerer. Det gjør like vondt å lese om tilstanden hun befinner seg i den påfølgende dagen. Helge er endelig i ferd med å forlate værelset i det bleke morgenlyset. Jenny ligger utslått og med halvåpne øyne, men presser ansiktet mot puten da han tilraner seg enda et kyss.

Presset fra idealene

Undsets romankarakterer leses ofte dit hen at de bukker under dersom de bryter med sine idealer og ikke tar ansvar for seg selv og sitt liv, og at trykket fra det selvpåførte indre «lovverket» mest av alt leder mot undergangen. Det er liten tvil om at Jennys domsavsigelser over seg selv er tyngende. Samtidig opplever jeg at vektleggingen av idealenes makt over en som Jenny også har ført til at romanens mange motstemmer ikke har blitt løftet tilstrekkelig fram i resepsjonen av den. Og forfatteren hjelper meg gjerne. Et sted i «Jenny» utbryter Jennys lojale våpendrager og nære venn, Gunnar Heggen, at han tror at det ikke finnes en ting et menneske ikke kan arbeide seg vekk fra. Et annet sted fastholder Gunnar at Jenny glemmer at det finnes omstendigheter et menneske ikke rår over, som er påført av andre.

Når han motsier Jenny, skjer det med vidd og varme, og møtene mellom dem er noe av det steileste og vakreste i romanen. Gunnars utspill og meningsytringer kan iblant fremstå som både kontroversielle og provoserende, men er med noen unntak av den tilgivelige sorten. Han byr på konstruktiv motstand når Jenny er på sitt mest destruktive. Når hun ikke er hos ham lenger, tenker han med vemod på «hvordan han hadde hatt lyst til å få henne med på å danse, denne høye og lyse piken som lo så forsiktig når hun prøvde en ny kunst hun aldri hadde øvet før. Hun som stirret gråøyet, alvorlig og lengselsfullt på alle de blomstene de reiste forbi – som hun så gjerne ville plukket».

Alene sammen

Jenny begår selvmord, men lenge før alt brister, eksponeres vi for det mørke tankegodset som driver rundt i henne. I en av flere komplekse passasjer slår Jenny fast at det er umulig å leve når man bare har seg selv å tro på, seg selv å elske. Og hun hevder at de fleste hun kjenner, vil kunne unnvære henne om hun tar skrittet fullt ut. Men Undset lar oss samtidig se forbi Jennys nedbrytende tanker. Hun lar oss også se at Jenny ikke er så alene som hun forestiller seg. Menneskene er der. Hun er elsket, men makter ikke å løfte blikket mot den livskraften hun er i besittelse av, og ser derfor heller ikke det støtteapparatet som tross alt finnes. Dødsstøtet, slik jeg leser det, en av flere beveggrunner som utløser selvmordet, bunner også i de skadene voldtekten påfører den sensible Jenny. Helge setter alle hennes krefter ut av spill. Forbrytelsen han begår, er en like utløsende årsak for Jennys undergang som de brustne idealenes herjinger i henne.

Det omskiftelige

Undsets karakterer er tidløse, og likevel barn av sin tid. Jeg kvepper til, som når Undset lar Jenny tenke at hun vil vente på sin herre. Varsellampene blinker og utløser en trang etter å legge boka fra meg, til jeg erkjenner at det er en roman fra 1911 jeg har i hendene. Det tidsspesifikke former naturlig nok romanuniverset, hvor omskiftelige og kontrære krefter boltrer seg i dypet av den bølgende og rike tekstgrunnen, og de som får sin «taletid», ofte støter på motstridende synspunkter.

Undset blottlegger våre lyter og vår tilkortkommenhet, men gir også raust med plass til våre fineste og vareste sider. Hun skriver inntrengende om fødsler, og barna løftes fram med omhu og ømhet. At hun hadde full kontroll over de litterære virkemidlene, er det liten tvil om, samtidig som det slår meg at hun kanskje kommer leseren i møte med et aldri så lite hjertesukk, når hun på den siste siden lar det falle linjer som dette: «Ingen kvinne har født det barn hun drømte om da hun gikk svanger. – Ingen kunstner har skapt det verk han så for seg i unnfangelsens stund. – Og vi lever sommer efter sommer, men ingen er den vi lengtet mot, da vi bøyde oss og plukket de våte blomster under vårens stormbyger –».