Bjørgulv Braanen har delt denne artikkelen med deg.

Arbeids- og sosialminister Torbjørn Røe Isaksen har skrevet bok om konservatismen på fallrepet av sin statsrådskarriere:

Konservativ renessanse?

FOR LANGT TIL HØYRE: – I seiersrusen etter Berlinmurens fall var den konservative høyresida for dårlig på å tenke sammenhengskraft og fellesskap, sier Høyre-statsråd Torbjørn Røe Isaksen. FOTO: ANNIKEN C. MOHR
Anniken C. Mohr

TIDSSKIFTE: Den grenseløse markedsliberalismen har møtt veggen. Torbjørn Røe Isaksen (H) håper det kan bety en tilbakekomst for den konservative idétradisjonen.

– Jeg er jo ubønnhørlig en Høyre-politiker, men forsøker likevel å gi en faglig analyse av hva konservatisme er, sier avtroppende statsråd Torbjørn Røe Isaksen om sin nye bok.

Den handler altså ikke om partiet Høyre, men om konservativ ideologi.

Det hele startet med den britiske politikeren og filosofen Edmund Burke (1729–1797), som i skriftet «Reflections on the Revolution in France» (1790) fordømte den franske revolusjonen i 1789 i skarpe ordelag. Seinere har han blitt kalt konservatismens grunnlegger.

Konservative vil gjerne bevare det bestående, men Samuel P. Huntington hevdet i essayet «Conservatism as an Ideology» (1957) at konservatismen slett ikke er noen ideologi, fordi den ikke har noe begrep om det man skal bevare er godt eller dårlig. Konservatismen er derfor en tom kopp man kan fylle med hva som helst, hevdet Huntington.

En høyere orden

Andre konservative tenkere har derimot ment at konservatismen er plassert i verden for å forsvare evige verdier, en høyere orden.

En av disse var amerikaneren Russel Kirk, som hevdet at denne høyere ordenen var Gud, og at naturretten ga noen lover som var hevet over tid og sted.

Han kritiserte liberalismen fordi den manglet et moralsk grunnlag som gjorde den i stand til å skille mellom god og vondt, nettopp det Huntington kritiserte konservatismen for.

Seinere inspirerte den tyske filosofen Leo Strauss (1899–1973) de nykonservative rundt president George W. Bush jr. til å spre evige verdier og en høyere orden til Midtøsten gjennom angrepskrigen mot Irak i 2003.

Dette og mer til kan man lese om i Torbjørn Røe Isaksens bok «Hva er konservatisme» (Universitetsforlaget), der han ikke feier under teppet de mørkere sidene av den konservative idétradisjonen.

– Den autoritære konservatisme er ikke uten innsikter, og dens tenkere kan være dypt fascinerende, men den er like fullt en farlig blindvei, sier han.

Autoritær konservatisme

Isaksen stiller opp Edmund Burke og Joseph de Maistre (1753–1821) som motpoler innenfor den konservative tradisjonen.

Der Burke forsvarte den engelske konstitusjonen, var de Maistre en talsmann for absolutt monarki og autoritær konservatisme.

Likevel har de Maistre få arvtakere i dag, fordi den allmenne stemmeretten og demokrati har slått så tungt gjennom i de fleste vestlige land at det knapt finnes folkelig støtte for eneveldige herskere og førere.

– Det er vanskelig å forstå forskjellen mellom liberalisme og konservatisme. Hvordan forklarer du det?

– Liberalismen tar utgangspunkt i individet, som oftest en abstrakt idé. Konservatismen tar utgangspunkt i de konkrete fellesskapene, som familien, lokalsamfunnet og nasjonen. Historisk sett sto konservatismen sterkest blant jordeiende aristokrater, mens de liberale besto av byborgere og industrialister, sier Isaksen og fortsetter:

– Det som gjør at liberalismen og konservatismen ble presset sammen, var sosialismens framvekst. I Norge symbolisert ved at utbryterpartiet fra Venstre, Frisinnede Venstre, gikk sømløst inn i Høyre. Seinere, på 1970-, 80- og 90-tallet ble konservatismen forbundet med markedsøkonomi, markedsliberalisme og markedsreformer. Men selv om de fleste konservative forsvarer markedsøkonomien, er den globale kapitalismen på mange måter konservatismens antitese, rotløs og uten hjemland.

I boka trekker Isaksen fram en rekke vakre formuleringer om hva konservatisme er.

Spørsmålet denne leseren likevel blir sittende igjen med, er i hvilken grad Høyre har forholdt seg til denne tradisjonen i de årene partiet har sittet i regjering.

Er regionreformen, der historiske fylker og tradisjonsrike fylkesnavn ble kastet på skraphaugen over natta, virkelig i overensstemmelse med konservatismens bud om langsomme reformer med respekt for historisk fellesskap og institusjoner?

I boka er det mange vakre formuleringer om hva konservatisme er. Noen av fyndordene Isaksen bruker om konservatismen, kan få hjertet til å banke litt fortere for selv den mest hardbarkede radikaler og folkesosialist.

Isaksen skriver nesten lyrisk om menneskenes behov for mening og sammenheng og peker på at konservatismen har vært opptatt av at samfunnet er et generasjonsfellesskap.

«Hvert enkelt menneskes liv gir først mening hvis det forstås som en del av den lange, ubrutte kjeden av slekter som følger slekters gang», skriver han.

«Ukonservativt» fra Høyre?

Spørsmålet er bare om Høyre har levd opp til disse idealene i sin iver etter å privatisere velferdstjenester, legge ned tingretter, lensmannskontorer og la tidligere selvstendige høyskoler slukes av større enheter, for så å bli nedlagt av «profesjonelle» styrer, utenfor folkevalgt kontroll.

Når Isaksen skal begrunne hvorfor Høyre, som i utgangspunktet kaller seg et konservativt parti, har vært såpass lite konservative i sin reformiver, griper han til Lars Roar Langslet, som i 1969 advarte mot en konservatisme som tviholdt på langsomme endringer som det eneste prinsipp.

«Den autoritære konservatisme er ikke uten innsikter, og dens tenkere kan være dypt fascinerende, men den er like fullt en farlig blindvei»

TORBJØRN RØE ISAKSEN (H)

Langslet mente at «raske endringer kan få utilsiktede konsekvenser, mens mangelen på endring kan føre til enda større og mer radikale omveltninger på sikt». Dermed er det noen ganger riktig med radikale, raske endringer.

Er ikke deler av det Solberg-regjeringen har gjort, for eksempel med regionreformen, veldig «ukonservativt»?

– Selvfølgelig er det klare elementer av konservatisme i for eksempel motstanden mot kommunereform eller EU. Samtidig har konservatismen også en reformerende side. Det gjelder å endre for å tilpasse seg tidas krav. Tradisjonelt har konservative politikere tenkt på reformer som en type nasjonsbygging. Det handlet om å gjøre fedrelandet sterkere, ikke om å følge ideologiske prinsipper som sådan. Etter min mening risikerer en konservatisme som ikke endrer, å bli irrelevant. Det er ikke mulig å si om kommunereform er konservativt eller ikke. Det finnes konservative argumenter både for og mot EU og kommunereform, sier Isaksen.

Nye ideologiske vinder

Den grenseløse liberalismen som gikk sin seiersgang etter Berlinmurens fall i 1989, er nå i ferd med å bli avløst av nye ideologiske vinder: en sterkere vektlegging av sosiale fellesskap og større vekt på nasjonalstaten.

Isaksen ser en mulighet for at konservatismen har noe å tilføre i denne nye situasjonen.

Som et eksempel på det ideologiske tidsskiftet nevner han David Goodharts bok «The Road to Somewhere», som er et oppgjør med den grenseløse liberalismen både på høyre og venstre side.

– Gikk Høyre for langt i markedsliberalistisk retning?

– Ja, særlig i seiersrusen etter murens fall var den konservative høyresida for dårlig på å tenke sammenhengskraft og fellesskap. Innvandringspolitikken er et eksempel på det. Det er innlysende at en internasjonal markedsøkonomi må bli møtt av sterke nasjonalstater og internasjonalt samarbeid. Høyrepartiene har for å si det litt banalt, vært for langt til høyre i deler av den økonomiske politikken, sier Isaksen og legger til:

– Samtidig mener jeg de fleste reformene på 1980- og 90-tallet var nødvendige og var med på å bevare den norske modellen som var i ferd med å forvitre. Men når kulturelle spørsmål om etikk og identitet, og ikke om marked, nå seiler opp, er det egentlig i tråd med den konservative tradisjonen, som egentlig er mer opptatt av kultur enn økonomi. Språket for å diskutere de problemstillingene forvitret litt på høyresida. Hvis alle spørsmål reduseres til individets frie valg, er det nær umulig å problematisere eller å ha etiske diskusjoner om for eksempel fosterdiagnostikk eller grenser for abort.

Bygdekonservatismen

– Hvem representerer den konservative tradisjonen i Norge i dag?

– Det er klare konservative elementer i både Høyre, Senterpartiet, KrF og deler av Frp. Det som kjennetegner Norge, er at konservatismen ble liberal og urban. Årsaken ligger i at det var embetsmennene som ble utgangspunkt for Høyre, mens konservative partier i mange andre land har hatt tyngdepunktet på landsbygda. Den nasjonale kulturen, der bygdene var arnestedet, ble i stedet knyttet til en nasjonalradikal liberal tradisjon. Høyre var systemforsvarer mot det nasjonale og demokratiske gjennombruddet, sier Isaksen, som forteller at Lars Roar Langslet sukket over at den norske konservatismen aldri klarte å forene de konservative kreftene i byene og distriktene.

– Det var synd, for også landsmålets far Ivar Aasen og Aasmund Olavsson Vinje representerte en norsk, kulturkonservativ strømning, sier han.

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production