Hørt om den østerrikske forfatteren Friederike Mayröcker? Ikke jeg heller. Ikke før Tomas Espedal i en eller annen sammenheng nevnte henne i høyst beundrende ordelag i den herværende avisen. Så underlig, tenkte jeg, at jeg aldri har snublet over henne tidligere. Ikke at jeg er så bevandret i østerriksk litteratur, men likevel, jeg har øre og øye for noe av denne litteraturen på grunn av min tyske språkbakgrunn og i særdeleshet mine år i kunstnerkollektivet AAO, som hadde vokst ut av den radikale kunstscenen i det repressive østerrikske etterkrigssamfunnet. Mayröcker ble født 1924 og er i så måte i generasjon med internasjonalt anerkjente forfattere med tilhørighet til denne kunstscenen, som Ingeborg Bachman, Ernst Jandl, Thomas Bernhard og Elfriede Jelinek.

Feministene Bodil Stenseth, Wencke Mühleisen, Asta Beate Håland, Stephen Walton, Muna Jibril og Hanne Linn Skogvang skriver i Klassekampen mandager. «Å forstyrre språket var Mayröckers mål. Å ikke følge grammatikken, men skape den selv»