Den norske samfunnskontrakten er tuftet på en finstemt balanse mellom rettigheter på den ene siden og plikter og ansvar på den andre. Det er et grunnleggende prinsipp og fundamentet for en bærekraftig velferdsstat – slik også mange av ytringsfrihetens sterkeste støttespillere gjerne påpeker vis-à-vis bestemte religiøse grupper og minoriteter. En slik balanse gjelder derimot ikke på ytringsfrihetsområdet hvor bare det å snakke om konsekvens og ansvar leses som et knefall for totalitære krefter. Det har vært den dominerende tolkning av ytringsfrihet i Norge siden karikaturkrisen i 2006. En strengt bevoktet hegemonisk posisjon omsluttet av tabuer og stramme grenser. Grenser som ironisk nok har gjort diskursen om ytringsfriheten trangere, mer ensrettet og ikke minst mer polarisert.

Etter tiårsmarkeringen av 22. juli-terroren, har det imidlertid åpnet seg en mer inkluderende offentlig samtale om ytringsfrihet i lys av de mange tilbakemeldingene fra overlevende fra Utøya. Det er fint og nødvendig og gir grunn til forsiktig optimisme. Men samtalene om ytringsfrihet, ytringsklima og konsekvensene bør ikke stoppe her, men knyttes til flere av de fenomener og situasjoner som i dag setter demokratiet under press.

Det handler blant annet om konsekvensene av omfanget av hatefulle ytringer rettet mot folkevalgte politikere. Ikke bare fører de til en forsøpling av den politiske debatten, men de bidrar også til å svekke deltakelse og representasjon slik flere undersøkelser nå viser. Det er grunnen til at blant annet norske sikkerhetsmyndigheter har uttrykt bekymring for at det harde ytringsklimaet kan «rokke ved fundamentet i demokratiet; et fritt ordskifte og borgere som stiller seg til disposisjon til verv som folkevalgte», som politidirektør Benedicte Bjørnland skriver i NRK Ytring 4. mars.

De fleste truslene mot politikere framsettes gjennom sosiale medier. Dette er en av mange grunner til at en av de aller viktigste debattene om ytringsfrihet ikke handler om cancel culture, men om hvordan vi som samfunn skal håndtere sosiale medier og hvordan stater kan regulere de store teknologiske plattformene. Dernest må folk og ledere bevisstgjøres for hvordan de mest polariserte debattene også gjør samfunnet mer sårbart for påvirkning utenfra, gitt at vi lever i en tid med økte internasjonale spenninger som igjen har ledet til et mer sammensatt trusselbilde. Kort sagt må offentligheten ta innover seg at måten vi forvalter ytringsfriheten på, har konsekvenser for fellesskapets sikkerhet og dermed også for demokratiets kår. En offentlig debatt om ytringsfriheten må med andre ord ha et mer eksplisitt sikkerhetsperspektiv, gitt den tida vi lever i og de trusler vi omfattes av.

«Måten vi forvalter ytringsfriheten på, har konsekvenser for fellesskapets sikkerhet og demokratiets kår»

I tilknytning til dette må vi også fortsette debatten om hva økt polarisering gjør med tilliten i samfunnet, så vel som for muligheten til å bygge langsiktige, politiske løsninger. Det er ikke minst viktig når vi vet hvilke utfordringer som ligger foran oss.

Klima, eldrebølge og press mot velferdsstaten vil kreve politisk innovasjon og betydelig vilje til endring. Men klarer vi det hvis politikere bruker mer tid på spill og delegitimering av politiske meningsmotstandere enn å søke løsninger på de utfordringene vi faktisk står overfor? Vi må også diskutere hvilken rolle de digitale medieplattformene har fått med hensyn til å sette den politiske dagsordenen på måter som forsterker populisme og ekstreme holdninger.

Sist, men ikke minst må det settes søkelys på viktige grupper i samfunnet som i liten grad kommer til orde eller deltar i samfunnsdebatten. Det gjelder blant annet ansatte i offentlig sektor hvor kun et fåtall ytrer seg i offentligheten til tross for at de forvalter betydelige kunnskaper på vegne av fellesskapet. Årsakene til dette er sammensatte, men fraværet av disse stemmene svekker nivået i det politiske ordskiftet på en rekke viktige samfunnsspørsmål.

Deres stemme er viktige, i motsetning til sensasjonelle fenomener som den famøse Sløseriombudsmannen hvis form og innhold undergraver enhver meningsfull samtale om et så sentralt tema som forvaltning av skattebetalernes penger. Dette er etter mitt syn noe av problemet, altså at ledende debattanter og ytringsfrihetsforkjempere bruker tid på slike fenomener i stedet for å snakke om reelle saker og interessekonflikter.

Lars Gule, Anne Kalvig, Gina Lende, Gyrid Gunnes og Ingrid Vik skriver om religion i Klassekampen hver torsdag.