Hvordan skal venstresiden forholde seg til demonstrasjonene mot regjeringen på Cuba og myndighetenes håndtering av disse? I et innlegg på Twitter 17. juli kritiserer partileder i SV Audun Lysbakken kubanske myndigheter for å være autoritære. I et beleiret land og under overhengende fare for krig er det dårlige forhold for demokrati. Situasjonen må forstås i denne konteksten.

Cuba er nå i sin dypeste økonomiske krise siden Sovjetunionens fall; med varemangel, ustabil elektrisitetsforsyning, mangelfull transport, økende arbeidsledighet og store forskjeller mellom dem som har tilgang på hard valuta og de uten.

Krisen har flere årsaker; pandemien har paralysert den viktige turistøkonomien (10,6 prosent av BNP i 2019), økt helseutgiftene og redusert aktiviteten som følge av smittevernbestemmelser. Dette i tillegg til USAs over 60 år lange blokade som rammer alle sektorer av økonomien; Cuba er stengt ute fra sine naturlige markeder, handel med tredjeland forhindres og fordyres ved at transaksjoner må skjules, pengeoverføringer og transport fordyres og kompliseres betydelig.

Råskapen i politikken tok til nye høyder under Trump, som innførte 243 nye sanksjoner, herunder å nekte kubanere bosatt i USA å sende penger til sine familier på Cuba. Restriksjonene opprettholdes den dag i dag. Den nådeløse økonomiske krigføringen har ført til mangel på investeringskapital og et lite effektivt produksjonssystem, med det resultat at tilgjengelig arbeidskraft og naturressurser ikke blir utnyttet på en god måte.

«Den kubanske staten har, som alle stater, plikt og rett til å sørge for offentlig ro og orden.»

I denne situasjonen er det naturlig at den sosiale uroen øker og at folk tar til gatene for å vise sin fortvilelse og misnøye. Samtidig er det forståelig at staten frykter at demonstrasjonene kan komme ut av kontroll, særlig med tanke på provokasjoner og forsøk på å ildne opp massene, og at USA vil kunne benytte et kaos eller ordensmaktens respons på dette som påskudd for å intervenere militært, som i Libya.

Den kubanske staten har, som alle stater, plikt og rett til å sørge for offentlig ro og orden, opprettholde statens voldsmonopol, samt beskytte privat og offentlig eiendom. Denne oppgaven må utføres i tråd med landets lover og med respekt for grunnleggende menneskerettigheter. Når det ikke skjer er både rett og riktig å påpeke overtrampene.

Samtidig er det relevant å sammenligne kubanske myndigheters maktbruk med andre land i regionens eller europeiske land som Frankrike og Spania sin maktbruk mot egne borgere. I en slik sammenligning vil våre europeiske naboer fort komme betydelig dårligere ut, og sammenlignet med Colombia eller flere mellomamerikanske land vil kubanske myndigheters håndtering av kritisk opposisjon fremstå som relativt mild.

Dette betyr ikke at venstresiden ikke bør kritisere overgrep fra kubanske myndigheters side, men det fremstår som kunnskapsløst å ikke samtidig påpeke den viktigste bakgrunnen for den dårlige økonomiske situasjonen og de dårlige vilkårene for å skape et åpnere og mer demokratisk samfunn – nemlig USAs blokade, økonomiske krigføring og sabotasje mot landet.

Jeg forventer at min partileder Audun Lysbakken i denne situasjonen ikke nøyer seg med kostnadsløs kritikk av myndighetenes håndtering av de nylige demonstrasjonene slik. Jeg forventer at han minst like kraftig fordømmer USAs kriminelle blokade og økonomiske krigføring, og tar til orde for at Norge burde hjelpe Cuba med kanyler og sprøyter til å vaksinere befolkningen mot covid-19 slik at landets økonomi kan ha mulighet til å komme på fote igjen. De mange kubanere som de siste dagene har tatt til gatene til støtte for revolusjonen forventer nok også det samme av en sosialist.