På baksiden av Klassekampen 6. juli skriver noen med psevdonymet «Iskvinnen» om «de eldre». Teksten kan ikke forbigås i stillhet. Hun skriver: «Jeg har aldri opplevd så kranglete, sure og vanskelige mennesker som de gamle. Upassende ting de lirer av seg, fornærmelser preget av alzheimers eller bare deres egen personlighet.» Hun frakjenner eldre «både folkeskikk og en sterk moral», og hun påstår «de peprer kommentarfeltene med capslock, utropstegn, trusler og ukvemsord». Iskvinnen forfekter såkalt «alderisme» – sterk nedvurdering av eldre til fordel for unge mennesker. Dette tilsvarer den klassiske rasismens nedvurdering av mørkhudede til fordel for hvite. I ytringsfrihetens navn bør folk få gi uttrykk for både rasisme og «aldersrasisme». Den som gir uttrykk for klassisk rasisme, kan bli dømt etter straffeloven § 185, som gir et særskilt rettsvern til flere angivelig sårbare grupper. De eldre er ikke blant disse. Følgelig kan Iskvinnen skrive så «ringeaktende» og «hatefullt» hun måtte ønske om de eldre uten å bli straffet. Hører slik forskjellsbehandling hjemme i et sivilisert, egalitært samfunn?