Å stå på en scene med noen betyr ikke å legitimere dem.

Meningssmitte

I forrige uke trakk Begard Reza seg fra Ytringsfrihetskommisjonen. Dråpen som fikk begeret til å renne over var at mannen bak Facebook-kontoen Sløseriombudsmannen ble invitert til et innspillsmøte i regi av kommisjonen. Reza mener kommisjonen, der blant annet jeg er medlem, driver en «aktivistisk støtte» til Sløseriombudsmannen. Ifølge henne er vi «med på å hvitvaske noen av de groveste metodene til den nye radikale høyresida».

Denne hvitvaskingen består i 1) at jeg og et annet medlem har deltatt i Morten Traaviks forestilling «Sløserikommisjonen», 2) at kommisjonens leder Kjersti Løken Stavrum og hennes sekretariat har reist til Bergen for å se denne forestillingen og 3) at Sløseriombudsmannen har vært invitert på et innspillsmøte der også flere av hans argeste kritikere var invitert.

Det underliggende premisset her er at enhver befatning med Sløseriombudsmannen innebærer å legitimere hans metoder. Det spiller ingen rolle at jeg i Morten Traaviks forestilling i Bergen holdt et flammende innlegg for offentlig finansiert kunst. Ved mitt blotte nærvær i denne forestillingen har jeg uansett hvitvasket Sløseriombudsmannens metoder. Det spiller heller ingen rolle at Ytringsfrihetskommisjonen foreløpig ikke har konkludert med noe som helst, eller at flertallet i trolig vil lande på at hets mot kunstnere er et alvorlig problem. Så lenge vi har snakket med Sløseriombudsmannen, støtter vi Sløseriombudsmannen.

Men et slikt premiss nekter jeg kort og godt å akseptere. Like lite som Sløseriombudsmannen legitimerer sosialistisk revolusjon og det «Karl Marx kalte kommunisme» ved å sende en appell fra meg til sine 70.000 følgere på Facebook, legitimerer jeg Sløseriombudsmannen ved å stå på en scene sammen med ham. I politikken, der jeg har mitt daglige virke, står vi på scener sammen med folk som har forferdelige meninger hele tida.

«Rett som det er må du snakke med folk du ikke liker»

I samtlige politiske valgdebatter jeg sitter i, vil jeg sitte sammen med mennesker som er mot selvbestemt abort, for det jeg oppfatter som en rasistisk innvandringspolitikk, eller som er ansvarlig for bombekriger i Libya og Afghanistan. At jeg møter opp og tar kampen mot dem, betyr ikke at jeg legitimerer dem. Det er mulig at noen unner seg det privilegiet det er å bare melde seg ut hver gang de synes høyresida blir for ubehagelig, men alle kan altså ikke gjøre det. Jeg vil advare særlig den radikale venstresida mot å dyrke en logikk med meningssmitte og «guilt by association».

Det er verdt å minne om at det ikke er særlig vanskelig for Bård Larsen eller andre i Civita å påstå at slike som meg ikke bør få være representert i en ytringsfrihetskommisjon, fordi det går historiske forbindelseslinjer fra meg til bevegelser med et mildt sagt trøblete forhold til liberale friheter.

Dersom den radikale venstresida går i spissen for å utdefinere «feil» meninger fra den offentlige samtalen, ruller vi også ut den røde løperen for de som ønsker å utdefinere oss i neste omgang.

Livet er ikke bare enkelt. Rett som det er må du snakke med folk du ikke liker, ja kanskje til og med folk du avskyr. Men det er bare ingen vei utenom. Skal vi bli klokere må vi gå i dialog med mennesker som mener noe annet enn oss selv. Og skal vi vinne kampen om samfunnsretningen, må vi også tørre å å gå i krigen for våre standpunkter. Da kan vi ikke mure oss inne i «trygge rom». I stedet må vi oppsøke det vanskelige og ubehagelige. Slikt er sikkert lett for meg å si som er hvit mann, men det er ikke mindre sant av den grunn.

RONNY KJELSBERG har delt denne artiklen med deg.

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production