Vi er skrudd sammen slik at vi helst vil tro at det som skjer ikke er tilfeldig, men at det skyldes en plan. Noe annet ville vært for vanskelig å leve med. Tidligere var det Gud eller skjebnen vi trodde på (og mange av oss gjør det fremdeles), nå er det mye opp til oss selv, tror vi. Som da jeg denne morgenen hørte introduksjonen til en serie på P2 om norsk historie, om hvordan vi ble rike. Der ble det spurt om hvem vi kunne takke for dette: Var det politikerne, eller var det næringslivet? Men de nevnte ikke med ett ord det som mer enn noe former historien: flaks. For var det ikke flaksen som skaffet Norge de rike ressursene: fisken, tømmeret, metallene, vannkraften? Og senere, oljen? Selvfølgelig var ikke dette nok i seg selv: Noen med vilje og evne måtte utnytte flaksen, ta vare på mulighetene. Men uten disse ressursene i bunnen hadde det ikke vært mye å bygge på.