Stabilitet?

Henrik Asheim, statsråd for forskning og høyere utdanning, mener det vil være en fordel for de «borgerlige» partiene at det for tiden er to statsministerkandidater på rødgrønn side. Det viser hvor stor uenighet det er på rødgrønn side, doserer han, og legger til at han tror velgerne vil ha «stabilitet».
At Erna Solberg klamrer seg til sitt statsministerkandidatur er så sin sak, men om dette er et uttrykk for «stabilitet» er et annet spørsmål. Det krever som kjent mer enn en statsministerkandidat for å etablere et stabilt regjeringsalternativ. Det har ingen demonstrert bedre i denne stortingsperioden enn nettopp Erna Solberg. På disse fire årene har hun ledet ikke mindre enn fire ulike regjeringskonstellasjoner. Hvis det er et uttrykk for «stabilitet» må det ordet ha et helt annet innhold i Henrik Asheims vokabular enn de fleste andre sitt.
De fire utgavene av «regjeringen Solberg» har bestått av a) Høyre og Frp, b) Høyre, Frp og Venstre, c) Høyre, Frp, Venstre og KrF og d) Høyre, KrF og Venstre – alt i løpet av fire år.
Det eneste «stabile» disse fire årene har vært en statsminister med en sjelden appetitt på politiske kameler, og ditto evne til å glatte over alle konflikter med sitt faste mantra «jeg ville ikke valgt de ordene». Det faktum at to av dagens tre regjeringspartier ligger under sperregrensen med god margin på maling etter måling, tilsier vel heller ikke at «stabilitet» er det ordet som ligger lengst framme i pannebrasken.