Hvorfor gjør jeg ting som jeg vet kan skade meg? Hvorfor fortsette å oppsøke det jeg vet kan bli ubehagelig? Hvorfor unnvike å ordne opp i ting når de melder seg? Hvorfor vente så lenge at det kan bli en fare for å komme i trøbbel?

Ganske ofte hender det at folk som går i terapi hos meg, stiller seg disse og liknende spørsmål. Hvorfor fortsetter jeg å skape vanskelige situasjoner for meg selv? Hvorfor maner jeg fram dårlig selvfølelse? Hvorfor skremmer jeg meg selv med store bekymringer, når jeg egentlig har en bra periode?

En mann sa til meg: «Det er som om jeg inne i meg er lenket til en person som ikke vil meg vel. En som får meg til å gjøre nettopp de dårlige tingene, tenke de dårlige tankene. Utsette viktige oppgaver. Miste vennskap. Somle med arbeid selv om jeg vet det kan skaffe meg trøbbel. Gode venner som vil høre fra meg, som jeg lar vente. Inne i meg er de blitt sinte. Snart blir de sinte på ordentlig.»

En annen mann forteller meg at han nesten ikke har noen nære vennskap. Det unngår han. Han holder på måter å treffe andre på som ikke gir altfor sterke bånd. Da kan han trekke seg tilbake i sin stille hule, uten at noen helt oppdager det.

Andre forteller om hvordan det å satse på en person i et kjærlighetsforhold er nesten umulig. Før eller siden, gjerne ganske raskt, oppstår det en situasjon som skremmer dem. Så trekker de seg unna. Eller den andre trekker seg, fordi signalene er så utydelige.

En tredje mann, som jeg brukte mye tid sammen med, hadde et komplisert forhold til moren sin gjennom hele livet. Moren var dramatisk i sin form, og noen ganger anklagde hun ham for å ødelegge livet hennes. Det kunne være i konflikter i hverdagen eller rundt større ting. Det å ha fått barn, og å ha brukt så mye tid på dem, hadde ødelagt for hennes karriere. Hun hadde egentlig ville blitt forfatter. Hun anklaget sønnen for ikke å være takknemlig for all innsats hun hadde lagt ned med barna, alt hun hadde forsaket, og for ikke å ta noe hensyn til henne. For å være en sadist, som hun en gang sa. Hun anklaget ham for å avvise henne, når han prøvde å legge større distanse mellom seg og henne i ungdomsårene. Noen ganger sa hun at hun ikke hadde noe å leve for. At ingen brydde seg om hun levde eller døde. Så kunne hun gjøre helomvending og si at de to, hun og sønnen, hadde en helt spesiell kontakt, ulikt alle andre. Da smigret hun ham, og han kjente seg sterk for et øyeblikk. Men så var han igjen den som ødela alt for henne.

«Du må tåle deg selv for å tåle andre»

Han dro med seg en bekymring videre i livet for at liknende plutselige vendinger som med moren skulle kunne dukke opp i alle hans vennskap og forhold. Også på jobb. Ikke sjelden oppfattet han store problemer urealistisk, småting kunne virke dramatiske, som om de kunne velte hele lasset. Dette gjorde at han ble ganske gardert i sin kontakt med andre.

Ganske mange har problemer med å få til nære relasjoner. Komme over den grensa hvor det blir tillit og fordyping. Særlig det å få en livspartner er vanskelig.

Når muligheten virkelig åpner seg for å gjøre et forhold til noe mer alvorlig, kan de heller bli mer distansert. Det kan innebære ikke å fange opp åpenbare signaler fra den andre. Det ubevisste spiller en et puss. Andre som kjenner en, kan si at det er åpenbart at hun der er svært interessert i deg! Det kan komme som en stor overraskelse.

Vegringen mot nærhet kan også innebære å bli opptatt av å lete etter og liste opp alt som er forskjellig mellom en selv og den andre. Han liker blues, og jeg liker klassisk musikk, som én uttrykte det. Lyder og personlige særheter hos den andre kan bli forstørret til uhyrligheter. Smatting. Jeg kan ikke leve med en som smatter. Jeg kan ikke leve med en som ikke interesserer seg for mitt fag. Jeg kan ikke leve med en som kommer fra en annen sosial bakgrunn.

Det er som å lete etter en nødutgang og bare rette lommelykta dit, der hvor den grønne mannen lyser. Vegringen kan også ta form av å begrave seg fullstendig i jobb, i sine gamle foreldre, eller hobbyer man er interessert i, og overbevise seg selv om at man ikke har tid til mer i livet sitt. At man lever for en oppgave, at man ikke har tid til kjærlighet.

«Folk er dypest sett ganske alminnelige, alle som en»

Ganske ofte kan forestillingene rundt det å finne en annen bære i seg et ønske om at de hullene en kjenner i sitt eget liv, i seg selv, de skal fylles en gang for alle. Den andre skal dra en opp til seg, opp på et helt nytt nivå, kanskje opp på en trone, hvor den skyggen som lusker med en i det daglige, ikke lenger har noen kraft eller relevans. Ensomhet og usikkerhet skal forsvinne. En mann drømte om å finne en kjæreste som svingte seg blant viktige mennesker, med et viktig kreativt yrke, en vakker person uten særlige hemninger. Ikke skam og skyldfølelse, eller angst, som han slet med. En person som andre kunne beundre.

Jo mer urealistiske forventninger en har til hva som skal løse seg i eget liv ved en partner, jo mer vanskelig er det virkelig å gi et mulig forhold en sjanse. For det kan jo uansett umulig løse alt, problemene bor jo i en uansett. Folk er dypest sett ganske alminnelige, alle som en, og uansett kan ikke andre løse dine indre konflikter. Og når skuffelsen pirker på, så kan det hende at du mobiliserer forakt for den andre, istedenfor mot deg selv.

En kvinne prøvde å unngå at noe av de tunge følelsene som bodde i henne, skulle komme til syne overhodet når hun datet. Hun beskrev det som om hun hadde en del av seg som var motløs, en del som alltid tenkte at andre kom til å ønske å gå fra henne, som var tom og egentlig uten noe å gi. Så hadde hun en annen side som var sosial og utadvendt og flink, og som fikk andre til å føle seg vel. Hun ville bare ta fram denne tilsynelatende suverene siden sammen med de hun datet. Hun satset på utelukkende å framstå som lett og ukomplisert. De tunge følelsene kunne hun ikke ta med inn i disse relasjonene. Det hadde hun ingen erfaring av at kunne gå bra. Dermed spilte hun et slags skuespill, som hun forsøkte å holde flytende, men som gjorde henne svært sliten.

Det å åpne seg for en annen innebærer at mange av forsvarsverkene må falle og en form for fleksibilitet må vokse fram, ellers er det ikke mulig.

Drømmer om alt hva et forhold skal gjøre for en, kan bli et hinder til virkelig å knytte seg til noen. Slike drømmer om at alt skal bli fantastisk i et forhold, kan både komme når man er ung og alt er uprøvd, men også i voksen alder. Når selvfølelsen skraper bunnen og folk plager seg selv med anklager om å komme til kort og kjenner skam over seg selv, kan det samtidig finnes et strålende ideal om hvem man egentlig skulle vært. Det kan bli et indre sprik, som er vanskelig å håndtere for en selv og i kontakt med andre.

Jobben med å nærme seg andre må ofte følge etter jobben med å nærme seg en selv. Du må like deg selv for å like andre. Du må tåle deg selv for å tåle andre. Det hjelper også å kjenne til sine egne reaksjonsmønstre og følelsesreaksjoner. Ens egne personlige trekk av paranoia. Ens egen sårbarhet.

Mannen med det kompliserte forholdet til moren sin, som jeg skrev om over, dro med seg dette i stadig nye sammenhenger. Via terapiarbeidet kom vi fram til at han ubevisst oppsøkte samspill med andre hvor han kunne komme til å skuffe dem og hvor de kunne bli sinte på ham. Han var trukket til denne type samspill, som han hadde hatt med en mor, som stadig skiftet mellom å være skuffet over ham, og å reparere og rose ham. På et dypt plan var disse stadige skiftningene den formen for tilknytning og kjærlighet han kjente til. Han kjente ikke særlig til noe mer stabilt. Dermed lå veien åpen for å prøve å gjenta dette.

Mange av oss har tendenser til å oppsøke og gjenta vanskelige samspill, fordi vi har erfart det tidlig, i større og mindre grad. Det kan vi gjøre uten å se sammenhengen klart. Det er ikke uten grunn at mange uttrykker at det ikke ligger noe spenning i en partner som er for stabil og hensynsfull, at det ligger mer spenning i en som kanskje er slem og utilgjengelig. Det kan gi en følelse av at dette stemmer, det er noe som faller på plass. Og å være på sporet av den formen for kjærlighet eller avvisning som en kjenner til. Noe av svaret på spørsmålet jeg stilte innledningsvis, hvorfor gjøre ting som jeg vet kan skade meg, ligger også her. Det ligger på en måte i dagen, som et dyr i kamuflasjedrakt.