TOMAS ESPEDAL

Den anerkjente østerrikske forfatteren Friederike Mayröcker døde 4. juni. Forfatter Tomas Espedal har fulgt forfatterskapet hennes med interesse.

– Når begynte du å lese Mayröcker, og hva har hun betydd for deg?

– Da bøkene mine etter hvert ble oversatt til tysk, fikk jeg besøk av forfatteren og journalisten Annette Brüggeman, og hun hadde med en roman av Friederike Mayröcker: «mein Herz mein Zimmer mein Name». Den var annerledes enn alle andre romaner jeg har lest, og den ble inngangen til et forfatterskap som har fått en lignende betydning som Hertha Müllers og Peter Waterhouses; man lærer seg å lese og skrive på ny.

– I hvilken kontekst eller miljø kan man plassere forfatterskapet?

– Mayröcker sier selv at hun aldri hadde tid nok til å ble en del av Die Wiener Gruppe; hun var først og fremst knyttet til og delvis isolert med sin mann og sitt livsmenneske, dikteren Ernst Jandl. Men vi vet jo at wienerforfatterne har hatt en eksperimentell tilnærming til romanen, det er nok å tenke på Musil, Bachmann, Bernhard, Jelinek og Waterhouse. For å forstå den spesielle wienerlitteraturen er det kanskje nødvendig å studere wienerkulturen i perioden med språkfornyere som Karl Kraus, Wittgenstein og Freud, og den radikaliseringen av tenkningen, av litteraturen, musikken, arkitekturen og malerkunsten som ble et resultat av Habsburgkulturens sammenbrudd.

– Hun var eksperimentell og utfordret sjangergrenser. Hvilken innflytelse har hun fått i europeisk litteratur?

– Marcel Beyer sier at Mayröcker har forandret blikket hans på verden, og på litteraturen. Vi skal lære å lese flere ganger i løpet av et liv. Etter hvert lærer man å lese tekster som ikke har en fortelling, som ikke handler om noe eller har en kronologi. Som James Sacré sier det i en tittel: noe som ikke er godt fortalt. En prosa som nærmer seg poesien, som er en kjærlighetserklæring til språket og språkets muligheter: Det er vanskelig å tenke seg Peter Waterhouses prosa uten Mayröcker, og Thomas Klings lyrikk. Ut over dem vet jeg ikke hvilken innflytelse hun har hatt, hun har ikke hatt så mange små elever (som Duras kaller sine etterfølgere), men hun er en stor læremester.

– Hun regnes blant de viktigste tyskspråklige lyrikerne, men er ikke oversatt til norsk. Hva kan være grunnen?

– Jeg har selv forsøkt å oversette Mayröcker; det er tidkrevende og vanskelig; for eksempel å gjendikte et tettskrevet prosadikt på 600 sider. Arild Vange kunne klare det, og Sverre Dahl, men forlagene må betale oversetterne bedre, og ta større ikke-kommersielle hensyn i oversettelsene sine. Og den norske leseren bør etterspørre forfattere og litteratur som ikke alle allerede leser.

– Om man vil bli kjent med Mayröcker, hvilket verk vil du anbefale?

– Mayröcker er oversatt til svensk og dansk, og jeg vil anbefale den danske utgivelsen, på Forlaget Palomar, av «En rejse gennem natten». Det er et mesterverk, mesterlig oversatt av Eva Botofte, og boka har et glimrende etterord av Madame Nielsen.