Når Ida Ekblad fyller Kunstnernes Hus, oppleves det som en maktdemonstrasjon. Hennes autoritative overtagelse av de opphøyde overlyssalene kan som kompromissløst grep minne om Vanessa Bairds uforglemmelige monumentaltegninger samme sted i 2017. Ekblads kunstneriske utblåsning er mer fragmentert innstilt på sin samtids popkulturelle utside, sansende og estetisk-koloristisk på en måte som etterlater betrakteren overveldet, med et svimeslått kritisk apparat.

Ekblad spiller på mange tangenter, med en evne til å endevende eget magasin. I den ene salen vises en bataljon malerier som i en oppdatert salong, til og med montert opp mot taket, mens den andre er viet en stram rekke skulpturelle støpejernsovner. Den energiske spontaniteten hun alltid har vært knyttet til, antar nå tydeligere retning. En todelt scenografi poder selvsikkert rommene, for anledningen badet i naturlig lys.

Ekblads hittil største utstilling i Skandinavia, etter mange år med internasjonal suksess, gir nærkontakt med et kunstnerskap som romsterer rundt i det ekstraordinære, slik at ideer kan realiseres nesten ubegrenset. Det er en situasjon Ekblad øyensynlig har gått inn i med full tyngde, og det historiske opphavet definerer utstillingen som et signifikant øyeblikk, i symbiose med de faktiske rommene.

På flere vis synes refleksjoner rundt posisjon og fornyelse å være relevante understrømmer. Stilskiftene, fra en idébasert collagekunst med avsats i graffiti over til improviserte skulpturer og store, abstrakte malerier, med referanser til blant annet Coobra-malerne, ble påpekt veldig tidlig, selv om det som ung kunstner burde være rom for å eksperimentere glupsk. Alle sitatene fra kunsthistorien synes nå innlemmet som en grunnleggende intuitiv impuls. Friheten i abstraksjonen legger premissene.

«Ekblad spiller på mange tangenter»

Som fortelling starter «Pike lægger i ovnen» i Edvard Munchs maleri med denne tittelen, stilt ut på Høstutstillingen i 1883. En sittende ung pike fyrer opp en jernovn med hjelp av fyrstikker, i en nøktern og var skildring. Inspirasjonen i direkte linje til Ekblad i 2021 kan gjenfinnes i malerienes eksperimentelle natur og monumentale innslag, men er konkret motivisk til stede i seks funksjonelle støpejernsovner, laget på gamle Furnes Jernstøperi, med ovnsrør som rekker helt opp til glasstaket og i en naturlig fortsettelse sprenger det.

Symbolikken i gesten kan knyttes til spillerommet som kvinnelig kunstner, for her tar Ekblad sats. Det er et interessant spenn mellom det selvfølgelige og det ukonvensjonelle i å ta så ettertrykkelig plass, og i tillegg å poengtere det. Ekblads stilling befestes fysisk, ikke minst ved at navnet og portrettet hennes er preget inn i ovnsplater, som selvmytologiserende spor.

Den minimalistiske stramheten i omrisset av ovnene pareres heftig av denne type uforutsigbare innskrifter – en bildetradisjon knyttet til både noe nødtørftig varmende samt en demokratisk tilgang på bibelske, mytologiske eller kongelige motiver. Tidvis representerte ovnenes utforming noe av det ypperste innen europeisk relieffkunst. Ekblad drodler videre på tekst og tegn som arkaiske, antikke og mystiske meldinger, med et nikk bakover. Det er et hardt og matt høydepunkt, som venter på oppfyring av sin egen potensielle kjerne – samtidig en kontrast til malerienes villere utfoldelse i nabosalen. Mellom dem ligger et lite rom som et slags gravkammer, hvor store tunge steinplater minner om sarkofager – her er et dødsnærvær, materielt tungt som et drønn, med historiske og samtidige pekere til fiktive og reelle imperier.

Også i maleriene er materialbruken tung; tjukke, tredimensjonale lag av oljemaling pastost applisert. Påståelig, klumpete og rennende i pendel mellom tradisjon og oppbrudd, figurasjon og abstrakt oppløsning. Vitalisme og tindrende farger blir en kompositorisk motor, parallelt med en vilje til kaos. Ekblad køler på med mønstre og fargesammensetninger, og det hele fremstår som en enorm maleriinstallasjon hvor få malerier egentlig utmerker seg i mengden. Foreleggene vrimler med fylde og rastløshet, stikker innom tekstile tradisjoner og en metallisk glans, med vink til japansk manga, surrealisme, abstrakt ekspresjonisme og en parade av modernistiske malere. Av og til legger malingen seg som delikate kniplinger på flaten, andre ganger skubber usannsynlige fargemasser bardust mot hverandre.

I hver sin ende står stripete benker med understell i metall som bukter seg som en blekksprut – det er det legendariske sjøuhyret Kraken som melder seg. Den frie omgangen med materialer, mytologier og skrøner forenes emblematisk, i en underholdende rik og saftig utstilling. Den fanger interessen ved å svømme utvungent i referanser, ikoniske og historiske holdepunkter, i bygget og i kunstens mangslungne karakter.

Ekblads egen orientering på høyden skrus med det samme til. Kunstneren som figur puster på gnisten, i en praksis som adresserer, og går i kamp med, historiens og minnets varighet.