Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Konsert for folk innenfor fare: Susanne Sundførs seks dager lange kunstneriske residens på Britannia Hotell i Trondheim.

Til siste åndedrag

PALMEHAVEN: Slik ser det ut etter renoveringen i 2016, der Susanne Sundfør spilte forrige mandag, med totalt fotoforbud. FOTO: WIL-LEE WRIGHT/BRITANNIA HOTELL

Det var på alle måter et privilegium å høre en av landets største artister tilbake på en konsertscene forrige mandag. Og Sundfør eide rommet i Palmehaven. Men … hvem eier rommet?

Det er siste søndag i mai. Langt utenfor allfarvei, og langt utenfor pandemisk fare, på vei opp til favoritt-tjernet i Lillomarka for årets første ordentlige bad, i naturen. På hodetelefonene lytter jeg meg omvendt kronologisk bakover i diskografien til Susanne Sundfør, som forberedelse til årets første ordentlige konsert, med publikum, dagen etter. Det er da det slår meg, åtte minutter inn i konsertplata «Music for People in Trouble – Live from the Barbican», mot slutten av andre vers av låta «Reincarnation»:

They say it’s ending, to stop pretending / To start looking for the clues / A glass cylinder where we can linger / Let me take us to the stars

Strofene klinger annerledes i 2021, midt i dagens trøbbel, midt i skogen i påvente på oppdatering om smittesituasjonen og tiltak i Trondheim, som avgjør hvorvidt morgendagens Sundfør-konsert vil la seg kunne gjennomføre.

Det som slår meg der og da er at «utenfor fare» er et utdatert begrep. Det er ikke sånn det funker i dag, verken generelt eller i vår spesifikke faresituasjon. Vi innkapsler oss selv, innenfor faren, inni glasskokongen, og håper vi får puste. Altså, de av oss som har muligheten. Og kanskje kan de mest privilegerte av oss sjekke inn på en Space-X romkapsel til månen eller bortenfor, om eller når den blir for overhengende, den andre faren. Den Susanne Sundfør sang spesifikt om på «Music for People in Trouble» – albumet fra 2017 og det briljant utbygde livealbumet som utgjør en selvstendig, frittstående del 2, innspilt mai 2018 og sluppet i november 2019. Undergangen, eller økosystemets triumf over menneskelig sivilisasjon, for å dra en grovt forenklet oppsummering av perspektivet fra det radikale kunstneriske, ideologiske og kunstideologiske manifestet Dark Mountain, skrevet i 2009 og en uttalt inspirasjon for sangene på albumet.

Det er også et annet spørsmål som slår meg i løpet av skogsturens lytting. Er det ikke rart at vi ikke snakker mer om Susanne Sundfør og «Music for People in Trouble» her og nå, med de nye perspektivene som for alvor åpner seg, eller åpner seg med et ganske annet alvor, i møte med disse sangene i dagens situasjon?

Nå finnes det riktignok grunner til at vi ikke snakker mer enn vi gjør om Susanne Sundfør, her og nå. For eksempel har hun ikke sluppet noe nytt studioalbum siden nettopp 2017. Jo da, «Self Portrait» kom i fjor, Sundførs musikk til Margaret Olins dokumentarfilm om fotokunstneren Lene Marie Fossen, som døde av langt fremskreden anoreksi noen måneder før filmen og lydsporet kom ut forrige mars. De fem sporene der er særs interessante, særlig hørt i denne omvendt kronologiske rekkefølgen, på søken etter linjer i kunstnerskapet til Sundfør. Det subtile i uttrykket, både de neoklassisistiske arrangementene og den overveiende akustiske klangen, antyder en videre indre utforskning av dramatikken i de bitte små faktene.

En utvikling som i de lange linjers løp definitivt var merkbar på «Music for People in Trouble», musikalsk sett, om enn ikke konseptuelt og tekstmessig, og der liveversjonen sånn sett kanskje ble et mellomspill, med sine utstrakte partier og høynede teatralske dramaturgi.

Men det er kun én «konvensjonell låt» med vokal og tekst på «Self Portrait». Og selv om «When the Lord» er en virkelig perle når den får sneket seg inn på deg ved gjentatte lyttinger, har Susanne Sundfør, en av landets mest populære og mest unisont hyllede artister, fortsatt ikke gitt ut nytt studioalbum siden 2017. Dermed er det påfallende at ingen, virkelig ingen (etter søk både i norske medier og på sosiale medier som Twitter, er det absolutt eneste som kommer opp en notis fra Haugesunds Avis i februar!) snakket om Susanne Sundfør søndag 30. mai. Dagen før den siste av det som ble til seks konserter, for det som (med redusert kapasitet) ble hundre publikummere av gangen. Hennes første konserter på to og et halvt år, i en svært spesiell og historisk setting. For det er som såkalt artist in residence at Sundfør gjorde seks kvelder i Palmehaven på Britannia Hotel i Trondheim. Det 151 år gamle hotellet som gjenåpnet i 2019 etter nesten tre års oppussing - bekostet av den nye eieren, Rema 1000-gründer Odd Reitan. Og som ellers har hatt fornemme navn som Aleksandersen, Bremnes, Tellefsen og Ullmann i Palmehaven de siste månedene, etter nasjonal gjenåpning, med støtte fra Kulturrådets stimuleringsordning.

Med stive kuvertpriser. For billetter kan kun kjøpes for et bord om gangen, til minst to personer, der tre retters meny fra husets … ambisiøse kjøkken er inkludert. En andel billetter er dessuten reservert pakkeløsninger inkludert hotellrom (og adgang til spa).

Er stimuleringsordningens klare betingelse om at arrangementene må være «åpent for allmennheten» oppfylt, sånn sett? Tunga rett i munnen – Sundfør-konsertene fikk kun tilslag på et relativt lite beløp (ukjent andel av totalt 220 000 kroner til konserter med Ingebjørg Bratland, Åse Kleveland og Susanne Sundfør). Men på det tidspunktet Musikkmagasinet overhodet hørte om denne merkverdig underpubliserte konsertserien, var de eneste tilgjengelige billetter pakkeløsninger med hotellrom, som uten reise og andre utgifter hadde landet på godt over 5000 kroner for å komme inn i haven.

For full transparens: det ble på «presseplass» via arrangør jeg satt meg ned forrige mandag, litt før åtte, idet Susanne Sundfør gikk på scenen litt før annonsert tid, siden servering var unnagjort før skjema. I Palmehaven der og da, mens de siste halvspiste restene av sjokoladeterrine, bringebærsorbé og peanøttcrunch bæres ut, er det umulig å komme unna en velkjent floskel i disse dager, men fylt med nye lag mening mens serveringen er i full sving siste kveld før ny nedstengning av Trondheim - effektivt håndtert av et personale som utgjør et representativt tverrsnitt av et helt annet Norge 2021 enn de som sitter ved bordene de betjener. Mange av sistnevnte, slår det meg nær i bakken av å brått innse, har på seg designersko, skreddersydde dresser, hverdagssmykker eller kanskje til og med hårklipp dyrere enn de svindyre billettene inn hit. Jo. Musikk er et privilegium.

Susanne Sundfør drar en variant av dette selv også, da hun entrer scenen sammen med to musikere, alle tre nøytralt svartkledd med unntak av noen cowboystriper på skjorta til han som setter seg ved flygelet, og innleder med det hun selv (ironisk?) kaller «en tale».

– Me har forberedt en konsert, en slags meditasjon. Me trenger å puste ut, og ikkje bare inn, sier Sundfør.

NYTTÅRSAFTEN: Jacob «Jac» Maliniak var fortsatt kapellmester i Palmehaven da disse bildene av nyttårsfeiring, inkludert festlige hebraiske hatteplagg som karnevalsantrekk, ble tatt i 1932. Bildet av den tomme salen er fra 1939, fire år før kapellmesteren ble drept ved ankomst i Auschwitz 3. mars 1943. FOTO: SCHRØDER/SVERRESBORG TRØNDELAG FOLKEMUSEUM

Før hun fortsetter med en inderlig oppfordring til å la være å ta bilder eller film. Mest for vår egen skyld, insisterer hun.

– Det bryter illusjonen og øyeblikket om man opplever konserten gjennom telefonen. Se med øynene, lytt med ørene, føl med hjertet. Gi deg selv en fortjent pause.

Verken notater eller hukommelse er helt klar på om det er før eller etter dette hun introduserer musikerne hun har med seg. Men de to er uansett henholdsvis Morten Qvenild ved flygelet og andre tangenter (samt litt medbrakt på laptop), og André Roligheten på saksofon og etter hvert klarinetter. Begge har lang historie med Sundfør. Qvenild (ellers mest kjent for sin tid som Susanna Wallumrøds Magical Orchestra) gjorde første gjestespilll så langt tilbake som debuten fra 2007, mens Roligheten har en særlig framskutt rolle på liveversjonen av «Music for People in Trouble».

La oss ikke engang begynne på de arkitektonisk idéhistoriske forskjellene mellom The Barbican og dette rommet her, utover å nevne at selve Palmehaven kulturhistorisk sett heldigvis har sluppet noe heldigere unna Reitans renovering enn resten av den i dag grufullt glorete innsiden av hotellet.

Det er uansett naturlig at både uttrykk, (låt)utvalg og arrangementer som omringer Rolighetens treblåsertoner er ganske annerledes denne kvelden. Og det er den musikalske stemmen til Roligheten jeg snakker om innledningsvis her, for det tar fem og et halvt minutt før stemmen til Sundfør kommer inn.

Den sniker seg varsomt inn i samklang med akkordene til Qvenild og den varme tonen til Roligheten selv. Et av noen litt for sjeldne øyeblikk denne kvelden der de tre virkelig føles som en trio, hvor de transcenderer (vekslende) roller som komp og solist. Sundfør åpner i ordløst samspill, i nesten fem minutter før synthracket over flygelet legger bass i bunn som grunnlag for første verbale sang – åpningsstrofene av «Bedtime Story»:

PÅ VEI, MEN HVOR: Konserten i Palmehaven stiller interessante spørsmål om hvor Susanne Sundfør er på vei, sonisk og musikalsk. Men fasiten får vi neppe helt enda. FOTO: RAPHAEL CHATELAIN

Because you never meant it when you said that it’s alright.

Apropos nye perspektiver og assosiasjoner i denne settingen: det er første gang jeg har tenkt på hvordan den melodiske og rytmiske fraseringen her har en pussig påfallende, om enn vag og sikkert utilsikta likhet med Alf Prøysen og Otto Nielsens «Du ska få en dag i mårå». Bare prøv å bytte melodi og tekst mellom de to selv! Først: Det var en liten gutt som gikk og gret og var så lei. Bytt den veien du vil: Because I always meant it when I said it would go wrong.

Eller for den saks skyld Så ska du høre suset ifra furua som sist / The future is conveyed, you know the chord before it’s played. Som også illustrerer vesensforskjellen i perspektivene her. Du skal ikke få den dagen i mårå i Sundførs tekst.

Den lille kunstpausen mellom de siste stavelsene i det siste sitatet, fra Sundførs andre vers, er en kløktig illustrasjon av den musikalske metaforen som har blitt med videre fra konsertversjonen av «Music for People in Trouble». I likhet med hvordan siste frase i siste vers får henge i det som føles som et halvt minutt, mens Roligheten legger undertone i høyeste, hjerteskjærende register som så glir over i en utstrakt, utsøkt solo. Ellers er mye annerledes, og mye har ikke fått bli med videre. Neste sang avslører seg for eksempel gradvis som «Sleepwalking», den ennå uutgitte «nye» låta Sundfør fremførte på Nordisk Råds prisgalla i Operahuset oktober 2018, sist gang hun sto på en scene.

Før en bassklarinett-solo (og hvor ofte får egentlig det publikummet som er samlet her oppleve bassklarinett spilt solo?!) leder inn i «The Golden Age», her uten spoken word-partiet på innledningen, den som sier at vi alle skal fordufte og bli båret ut i sjøen av regnet. På den ene siden føles låta lett ledet ut av kontekst sånn sett, på den annen side får den en ny kontekst, med tanke på den løse innledningstalen om meditasjon og pust. Andreverset, når det kommer inn etter nok et utstrakt instrumentalparti med Qvenild og Roligheten, føles i grunnen som en kjerne, det pulserende hjertet i forestillingen. Det er i all fall lett å se det tenkt slik:

Breathing in and out with my beating heart.

«Me trenger å puste ut, og ikkje bare inn.»

Åndedrettet har fått nye konnotasjoner som metafor det siste året. Selvsagt på grunn av en verdensomspennende luftveissykdoms-pandemi, men ikke utelukkende. De falmende plakatene jeg gikk forbi på vei fra mitt eget hotell til Britannia bør også nevnes. Oppslag for demonstrasjoner i løpet av året som har gått, med parolen I can’t breathe. På den siste plakaten, et knapt kvartal unna Britannia, står det VI GLEMMER ALDRI. OBIORA OBIORA OBIORA OBIORA OBIORA. Med referanse til Eugene Ejike Obiora, født i Lagos 1958, drept i Trondheim 2006, av en politimann som brukte omtrent samme ulovlige halsgrep som tok livet av George Floyd i Minneapolis forrige mai.

Noen vil nok synes dette er søkt å dra inn i en tekst om en konsert, men det er definitivt tematikk og kontekst som er konkret og fysisk til stede på gatene utenfor, om enn ikke inne i Palmehaven denne kvelden, der Sundfør synger med innestemme om å puste ut.

Før en mer konvensjonell bluespuls, der Qvenilds vocoder markerer backbeat på utpusten, går inn i kveldens andre uutgitte låt, opprinnelig postet uten tittel på Instagram i november. En ballade om lyset som skinner under smerten på overflaten, med medfølgende oppfordring til å tro på kjærligheten, og noe kryptisk om kvinner i svart som vil ikle seg hvitt. Ja vel. Hakket mer konkret er Sundfør da hun så adresserer publikum direkte for andre gang, noen ord om en begynnende forkjølelse, med en jovial forsikring om at det ikke er korona, hun har så klart testa seg.

Gir et slikt «handikap» (i form av forkjølelse) tynt eller sviktende grunnlag for en grundig anmeldelse? Personlig synes jeg ikke det. Utover force majeure-klausulen tenker jeg som lytter at slike små imperfeksjoner bidrar til en ekstra sårbar dimensjon i sonisk uttrykk og klang. Med personlige preferanser for dramatikken i de ørsmå, skjøre faktene allerede etablert over her.

Uansett, etter (enda) en lang intro kommer neste åpningsfrase som en forsinket call-and-response, tilsiktet eller ei: No one believes in love anymore. Som også er tittelen på en låt som munner ut i en frase som føles som et ekko av øko-tematikken, som uten å spekulere i årsak uansett er utelatt gjennom en lang rekke valg som er gjort i kveldens presentasjon:

Looking up at the moon, up at the moon / We’ll all get there soon.

«Du skal ikke få den dagen i måra.»

Er det dit vi er på vei opp, i en romkapsel når nettene blir kalde og all the birds are gone? Jeg sitter og lytter med blikket opp i den falske stjernehimmelen i glasstaket over selve palmehaven, og pusler med noen spørsmål. Er Sundfør, Qvenild og Roligheten orkesteret i denne dystopiske samtids-romalderens Titanic? Hvem er i så fall vi i salen? Er vi passasjerene eller selve isfjellet, det metaforiske isødets Dark Mountain? Og hvem får plass i livbåtene?All historisk erfaring tilsier at det neppe er serveringspersonalet.

Sundfør og kompani på scenen er opptatt med andre og mer intime problemstillinger. En til ny låt, så vidt vi kan vri ørene til å skjønne.En inderlig ballade der refrenget avviser verseradenes snakk om en knust kvinne på en regnfull dag. Der «de» sier det er en dog eat dog-verden hvor det handler om å drepe eller bli drept, og at kjærligheten er død. Men det er ikke det hun tror på, og det er ikke det hun husker – det hun husker var deg, det var deg, det var deg, og det hun tror på er deg, det er deg, det er deg. Min kjære.

Litt god gammeldags patos, får man si. Siste ordinære låt blir en fabelaktig fragilt fullkommen versjon av åpningsmantraet fra «Music for People in Trouble». Inn i høflig ekstranummerapplaus som trygt og forutsigbart leder inn i …

Sundfør setter seg ved klaveret selvnå, for første gang i løpet av konserten. Akkompagnert av pipingen i kassaterminaler rundt bordene kommer de inn, åpningsakkordene til «When the Lord». Visst er det vidunderlig vakkert. Ja, det er et privilegium å få oppleve dette. Det er nettopp det som er så vanskelig å få ut av hodet, å slippe tanken på, som gjør det så vanskelig å få puste inni kokongen. Jeg kunne jo helt fint skrevet en konsis anmeldelse av den musikalske opplevelsen isolert fra konteksten. Og måtte jeg vurdert konserten på Musikkmagasinets skala i tillegg, hadde jeg minimum landet på en solid og stødig fire og en halv av seks.

Men det er totalopplevelsen av å høre nettopp denne subtile og sublime låta, skrevet som lydspor til den filmatiske dokumentasjonen av siste fase i livet til en terminal anorektiker, i dette rommet og i denne settingen, med spiseplikt og medfølgende treretters, som gjør det så åpenbart tydelig. Det går ikke an å skrive om en opplevelse som denne, kanskje heller ikke om en konsertopplevelse overhodet, uten å skrive om atmosfæren, om rommet og menneskene i det. Jada, Sundfør eier rommet denne kvelden. Men hvem eier egentlig rommet?

Jeg vandrer ut via sideinngangen jeg er plassert ved. Først på do, så ut i det som viser seg være konferanseavdelingens foaje. På et bord ligger praktboka om Britannias 150 år lange historie som Reitan finansierte i fjor, i et opplag på 1870 eksemplarer, med prislapp på 800 kroner. Og jo. De har forbilledlig nok og noe overraskende tatt det med, i kapittelet om krigsårene, da tyskerne rekvirerte hele hotellet og lukket seg inn i sin krystallkokong mot det de anså som sin tids farer utenfor. Der jeg står blir jeg oppriktig imponert av at man i en sånn praktbok også kommer inn på verden rett utenfor. Som deportasjonen av de norske jødene, vårt eget holocaust, og hvordan det rammet personalet her. Representert ved kapellmesteren Jacob Maliniak, han som ledet orkesteret i Palmehaven fra den åpnet i 1918 og helt frem til 1934.

Jacob, som hadde studert på konservatoriet og spilt fiolin under musikalsk ledelse av Edvard Grieg i egen person i hjembyen Warszawa, brukte seksten år av livet sitt på å spille lett underholdningsmusikk for Trondheimsfiffen. Mon tro om han hadde vært der i Palmehaven og hørt ham, politimannen som fikk lister av tyskerne på høsten 1942, og pliktoppfyllende sendte ut gode nordmenn for å klargjøre jødene Jacob og Mathilde Maliniak for deportasjon, før de etter transporten …

Tankerekken blir avbrutt. To av verdens beste jenter sitter ved det lettstemte foajeflygelet bak meg. Eller, en av dem sitter og klimprer, den andre filmer entusiastisk med mobiltelefonen. Det tar noen sekunder før jeg kjenner igjen akkordrekke og melodi. Det er Céline Dion. «My Heart Will Go On». Live fra foajeen i Titanic. Det er som om luften er gått ut av kokongen. Jeg må ut. Jeg haster gjennom salen. Gjennom lyden av Tina Turner over anlegget, «What’s Love Got to Do with It». Så vidt skjelnandes over summende småskravling, vinglende vinglass som klirrer en halvtime før skjenkestopp, og overalt den intense pipingen av kontantterminaler i høygir.

Musikk er et privilegium. Jeg ser med øynene, jeg lytter med ørene, jeg går ut i gatene og trekker luft inn i lungene. Hjertet banker fortsatt. Det er numment i kveld.

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production