Familie- og kulturkomiteen har levert sin innstilling til ny barnevernlov. Stortinget behandler forslaget 9. juni. Regjeringens opprinnelige forslag led av alvorlige mangler. Noe har komiteen rettet opp, men fortsatt har loven betydelige svakheter.

Helst skulle behandlingen ha vært utsatt i påvente av utredningen fra Rettssikkerhetsutvalget som regjeringen oppnevnte i mars. Utvalget skal gjennomgå kvaliteten og rettssikkerheten i barnevernet, og også vurdere organisatoriske løsninger som best sikrer barnevernets beslutningsgrunnlag og avgjørelser.

Barnevernets motsetningsfylte oppgave – bistand med tvang som riset bak speilet – er en viktig grunn til at barnevernet mangler tillit i mange miljøer. Det er positivt at Frp i komiteen ber om å få utredet en todeling av barnevernet. Flertallet mener også at spørsmålet om en deling av et tvangsbarnevern og et hjelpebarnevern fortjener videre utredning og henviser til Rettssikehetsutvalget. Men det er bakvendt å vedta ny lov før dette utvalgets konklusjoner foreligger.

Komiteens forbedringer til tross – flere av regjeringens unnlatelser er videreført:

Akuttvedtak krever større rettssikkerhet! Vi vet at akuttanbringelser for de fleste barn er svært belastende, ofte traumatisk, uansett selve akuttsituasjonen.

Lovforslaget viderefører barnevernsleders vide fullmakter til å fatte akuttvedtak uten tilstrekkelig kontroll. Det må inn i loven at akuttvedtakene skal underkastes reell kontroll kort tid etter vedtaket. Komiteens flertall nøyer seg med å be om en utredning av en ordning med andrehåndsvurdering av hastevedtak. Det er en unødvendig utsettelse.

Det er behov for en autorisasjonsordning i barnevernet.

Dette kan beskytte mot uforsvarlig praksis og uegnet personell, samt øke rettssikkerheten for berørte barn og familier. En slik ordning vil sette krav til yrkesutøvelse og gi de barnevernsansatte som profesjon en anerkjennelse på lik linje med helsepersonell. Departementets avvisning av forslaget var lite overbevisende. Frp, Sp og SV har imidlertid fremmet forslag om at regjeringen utreder en autorisasjonsordning for barnevernspedagoger og sosionomer. Men de er i mindretall. Regjeringspartiene Høyre og KrF viser for sin del til at ordningen kan føre til «høyere lønn og mindre mulighet til å bestemme hvem som skal jobbe i barnevernstjenesten». Så mye for hensynet til barnets beste.

Norsk barnevern er dømt i en rekke saker i Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD). En av de viktigste krenkelsene gjaldt manglende tydeliggjøring av at vedtak om omsorgsovertakelse, som utgangspunkt, skal anses å være midlertidig.

«Særlig utfordrende er den omfattende bruken av enetiltak.»

I lovforslagets kapittel 5 om omsorgsovertakelse savnes en slik klar formulering om at siktemålet skal være gjenforening av barn og biologisk familie.

Et annet sentralt punkt i kritikken fra EMD gjaldt omfanget og kvaliteten på samvær mellom barn og foreldre som fastsettes i forbindelse med omsorgsovertakelser. For få og for dårlige samvær bidrar i praksis til å uthule mulighetene for en senere tilbakeføring av omsorgsansvaret for barnet. Lovforslagets kapittel 7 overser dette. Det må stå i loven at barnevernstjenesten skal organisere så gode samvær som mulig, at dette er viktig for mulig gjenforening og at samvær uansett har en egenverdi.

Institusjonsbarnevernet opplever systemkrise.

Dette er påvist gjennom en rekke rapporter. I forslaget fra regjeringen bagatelliseres krisen ved at de mange graverende funn bare omtales som «alvorlige enkeltsaker».

Særlig utfordrende er den omfattende bruken av enetiltak. Barneombudet har pekt på at langvarige opphold i tiltak uten andre barn kan medføre en ekstra belastning og oppleves utrygt. Da er det for defensivt når komiteen, i likhet med regjeringen, bare vil ha «en snarlig gjennomgang».

Vi vet nok om enetiltak til at en ny barnevernlov øyeblikkelig må fastslå at enetiltak kun skal brukes om dette klart er til barnets beste.

Det er i pakt med menneskerettighetene at rettsmøter holdes for åpne dører. Men møtene i fylkesnemndene, som fatter inngripende tvangsvedtak i barnevernssaker, holdes for lukkede dører. Dette begrunnes i sakenes sensitive innhold og hensynet til sårbare barn. Vi ser i økende grad at den manglende åpenheten fører til at foreldre selv legger ut informasjon på sosiale medier. Vi vet også at saker hvor barnevern og andre myndigheter har feilet katastrofalt har kommet til offentlighetens kjennskap fordi dyktige journalister likevel maktet å få innsyn i saken.

Så hvem beskytter egentlig de lukkede dører i disse sakene. Sårbare barn eller systemet? Det er positivt at Ap og SV foreslår at det blir større åpenhet rundt behandlingen i fylkesnemndene, men beklagelig og underlig at ikke hele komiteen står bak dette.

Stortinget må nå gripe anledningen til å foreta de justeringer som kreves for at ny barnevernlov faktisk styrker rettssikkerheten i barnevernet.