I anledning Noahs rettssak mot statens skyting av stabile ulveflokker innenfor ulvesonen, tar «Folkeaksjonen Ny Rovdyrpolitikk» (FNR), som ønsker å fjerne ulv fra Norge, til orde for svekket vern av ulv i en kronikk i Klassekampen mandag.

Mye av kronikken brukes til å benekte norsk Rødlistes klassifisering av ulven som kritisk truet. Men uansett hva organisasjoner som vil utrydde ulv fra Norge måtte mene, er ulven kritisk truet på rødlisten – og de andre store rovdyrene er sterkt truet. Også den svenske del-bestanden av ulv er sterkt truet. For ulvens del er årsakene til dette illegal jakt, lovlig jakt og innavl fordi innvandrende, genetisk viktige ulver har svært vanskelig for å bli en del av den norske populasjonen uten å bli skutt først.

Truslene mot rovdyrene er dermed i stor grad de samme som da Bernkonvensjonen ble vedtatt; noen grupper har en motvilje mot rovdyr fordi de oppfatter at de står i kontrast til egne næringsinteresser. Derfor ble rovdyr drevet til randen av utryddelse. Dette er selve grunnlaget for at man trengte en Bernkonvensjon, som Norge helhjertet gikk inn for. Rovdyrene skulle fredes. Man skulle innse at mennesker ikke har rett til å utrydde arter, men må beskytte naturmangfoldet. Eventuelle konflikter med store rovdyr skulle ikke lenger «løses» ved at dyrene tas livet av, man skulle isteden streve etter en sameksistens med rovdyr. Andre løsninger enn dreping av rovdyr skulle prioriteres, og man skulle også akseptere en viss ulempe – fordi intakte økosystemer med rovdyr er viktig. Det overordnede målet med Bernkonvensjonen er å jobbe for at dyrearter ikke skal være truet, og legge til rette for at mennesker skal tolerere og være i stand til sameksistens med ville dyr – herunder store rovdyr. Dette er følgelig også målet med den norske naturmangfoldloven, som skal oppfylle Bernkonvensjonen.

FNR må karakteriseres som en rovdyrfiendtlig organisasjon all den stund deres slagord er «norsk natur er herlig uten ulv». FNR vil nedliste ulven i strid med Artsdatabankens vurdering, fordi «ord og begreper har (…) betydning for konfliktnivået», og karakteriserer i samme setning de som forsvarer naturmangfold som «dem som drømmer om å ligge i skje med ulven». Det taler for seg selv.

At en organisasjon som jobber mot Bernkonvensjonens formål, mister det store bildet med artsvern ut av syne er forventet. Men Stortinget, regjeringen og ikke minst vårt rettssystem kan selvsagt ikke miste det overordnede formålet med lovene våre av syne. Ville dyr i norsk natur skal ideelt sett ikke være truet, men livskraftige. Til og med Grunnlovens § 112 beskytter vår rett til naturmangfold – en natur med ville dyr i livskraftige bestander.

«Flokken ble ‘plukket ut’ for skyting fordi de var ‘stabile’.»

Men i dagens situasjon har noen stortingspolitikere begynt å se bort ifra dette, og omtaler bestandsmålene for de store rovdyrene som maksimumsmål. Bestandsmål er i utgangspunktet et biologisk begrep – et tallfestet mål for truede arter for å få dem over terskelen og på vei til livskraftige bestander. Men Norge som eneste land praktiserer «eksakte» bestandsmål på de store rovdyrene. Videre er bestandsmålet for ulv ikke biologisk forankret, men «satt lavt av hensyn til beitenæringen». Bestandsmålet tolkes videre som maksimumsmål av noen politikere, selv om dette på ingen måte er uttrykkelig vedtatt av Stortinget. Og norske jusseksperter holder fast ved at en slik tolkning er feil.

Problemet oppstårnår departementet, som må forholde seg til hva som er lov, begynner å praktisere forvaltning som om et tilfeldig politisk bestemt bestandsmål er et maksimumsmål som utløser skyting – og skyver til side de strenge vilkårene for å gjøre unntak fra vern.

Det er denne problemstillingen som er en av hovedpunktene i Noahs rettssak mot staten som pågår denne uken. Saken gjelder vedtaket om å skyte Letjenna-flokken inne i ulvesonen. Flokken ble «plukket ut» for skyting fordi de var «stabile» – selv om ulvesonen nettopp skal være et område hvor stabile flokker skal eksistere. At en flokk er stabil er ikke et lovlig kriterium for å gjøre unntak fra strengt vern av en truet art. Det burde si seg selv.

Men norsk ulveforvaltning har dessverre kommet dit at politisk press fra næringsinteresser for utradering av ulv fra Norge, fører til absurde vedtak fra forvaltning. Resultatet er at Norge fremstår som et land som ønsker å holde ulven på kritisk truet nivå – og som ikke tar artsvern eller naturmangfold alvorlig. Norge bryter åpenbart Bernkonvensjonen – men siden Bernkonvensjonen ikke har noen effektiv myndighet til å slå ned på brudd, går dette sin skjeve gang. Staten bryter også vår egen naturmangfoldlov. Dette kan man imidlertid adressere: Det norske rettssystemet kan og bør korrigere forvaltningen når vedtak gjøres i strid med lovens formål og bokstav. Det er derfor Noah har gått til retten.

FNR prøver å gjøre seg til talsperson for «hensynet til mennesker og livene de lever der de bor». Det er de ikke. Flertallet i befolkningen – også flertallet i ulvesonen – er positive til ulv. Nina-forskning viser at i områdene der man har ulv i nærheten, er det 35 prosent som «liker godt» at ulven er der og bare 13 prosent som «misliker (det) sterkt». Mange mennesker setter pris på ulvene som del av en levende natur, og føler at den stadige ulvejakten er en stor belastning. Ulvejakten er også til hinder for næringsutvikling som rovdyrturisme. Ulvens økologiske funksjon hindres dessuten ved at den holdes på kritisk truet nivå.

FNR forsvarer sitt syn på ulv i Norge med at Sverige har flere ulver. Da har man igjen misforstått Bernkonvensjonen; land skal ha levedyktige bestander av arter i dyrenes naturlige utbredelsesområder og alle land har selvstendig ansvar. Dette ansvaret blir større når det, som i dette tilfellet, ikke finnes noen avtale mellom landene om hvordan dyrearten skal vernes. Norsk natur er særlig egnet for ulv, og burde dermed ta et langt større ansvar for den felles skandinaviske bestanden. Det sier seg selv at land med naturlige forutsetninger for ville arters habitater ikke kan unndra seg ansvar for artene fordi dyrene finnes i andre land: Når alle land oppfører seg på denne måten, forsvinner disse artene til slutt. Norge kan ikke være bekjent av å føre en slik linje midt i naturkrisen.