Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Nigers nyeste, heiteste ørkenblues: Mdou Moctar vil redde tradisjonen gjennom eksperimentering.

Opprørsrock

MOCTAR & BAND: Med en ørkenbluesa rock & roll som både låter lokalt forankret og fri. FOTO: MATADOR

Gitarist, vokalist og bandleder Mdou Moctar vil få verden til å se Afrikas postkoloniale utfordringer.

Sola har gått ned når Mdou Moctar kopler seg på telefonlinja i ørkenbyen Agadez, Niger. Han feirer Ramadan, og måtte vente til han kunne bryte fasten før han brukte nok en kveld på å snakke med internasjonale journalister. Dette er vårt andre forsøk. Første avtale forsvant i ustabile telefonforhold. Denne gangen blir det også noen brudd på linja, men ikke verre enn at det fungerer som en understreking av at det er hold i de forhold han synger om på femteskiva «Afrique Victime».

Moctar, eller Mahamadou Souleymane som han egentlig heter, har noe av en usannsynlig karriere bak seg. Det låter langt fra klisjeen når gitarvirtuosen sier at det ikke var han som fant musikken, det var musikken som fant ham, etter at han tidlig i tyveårene vendte hjem fra arbeider på oljerigger i Libya. Selve spillingen skal han ha lært seg på et selvbygget instrument, med blant annet kablene på sykkelbremser som strenger. I dag spiller han på en venstrehendt Fender Stratocaster.

Debutalbumet «Anar» (2008), hvor han mikser rock, autotune og den lokale tuareg-tradisjonsmusikken takamba, ble distribuert via mobiltelefon, slik det var for vane i Sahel-regionen den gang. Et par år seinere ble han oppdaget av det amerikanske selskapet Sahel Sounds, som har spesialisert seg på reutgivelser av kassetter og låtsamlinger. Sammen med co-låtskriver og rytmegitarist Ahmoudou Madassane har han etablert et fast band, med et utall reisedøgn i året etter at han for alvor slo igjennom sin salige blanding av Van Halen-inspirert blues for bryllup og begravelser. Autotunen er ikke like tilstedeværende lenger. De elektriske lydbildene har blitt mer organiske, tightere og mer fysiske med årene. Men også mer varierte og sintere i sin tilgjengelighet.

– Av natur er jeg veldig nysgjerrig, og det tror jeg høres. På den nye plata finner du elementer av alle mine tidligere album. Jeg ville finne ut hva som skjedde om jeg satte alle disse ulike tilnærmingene, det akustiske, den rasende rocken, sammen på et sted. Overordnet er det likevel takamba som er inspirasjonen. Det er – og har alltid vært – «The Mdou Moctar Style». Men jeg vil selvsagt fortsette med å eksperimentere med moderne teknikker og uttrykk, forteller Moctar, før han understreker at det som utspiller seg også handler om samspill.

– Du må tilpasse deg de andres energi. Du må være våken, få tak i følelsen, i spillet og rommet. Dette er uavhengig av om det er raseri eller fest dere vil formidle. Du må alltid følge rytmen.

«Afrique Victim» ble spilt inn før pandemien. Opptakene ble gjort i ulike studioer bassist, turnéleder og produsent Mikey Coltun booket for et par dager om gangen, mens de ellers fartet rundt på veiene i Statene, samt noen feltopptak fra hjemlandet. Så visst var det slitsomt, men likevel et privilegium, mener Moctar.

– Takk gud for at vi ikke rakk å gi det ut rett før denne krisen. Nå er det ingen som hadde hatt tid til å jobbe med skiva. Vi er i overlevelsesmodus og forsøker å komme oss så vel gjennom dagene som mulig. Egentlig er det ikke tid til å tenke på musikk, så jeg synes vi er veldig heldige som kan få gi ut dette nå. Det finnes jo ikke arbeid for profesjonelle musikere her i landet for tida. Denne utgivelsen gjør at vi kan få jobbe litt med musikk likevel.

Arbeidet han snakker om er selvsagt begrenset. Det er ikke noen turné i forbindelse med slippet. Verken i Niger eller internasjonalt, der han egentlig har sitt virkelige nedslagsfelt. Ikke at det heller bare er et savn. Han ser på koronakonsekvensene også som en mulighet til å dyrke livet lokalt. Selv om han savner sitt publikum, sterkt.

– Jeg trengte å slappe av litt. Sånn sett er denne nedetida et gode. Jeg får gjøre andre ting. Jeg reiser rundt og besøker steder i landet hvor jeg ikke har vært før, for å se hvordan folk lever der. Jeg støtter barnehjem i noen landsbyer rundt her jeg bor, og så har jeg et prosjekt gående hvor jeg får bygd brønner slik at folk kan få rent drikkevann. Det tar en del tid å følge opp. Økonomisk får jeg det ellers til å gå rundt med å leie ut bilen min, strøjobber som mekaniker, og så inntektene fra denne plata.

I så måte likner denne tilværelsen litt på hvordan tilværelsen var for under tiåret siden. Han drømte ikke engang om å bli profesjonell musiker. Han drillet etter olje, og spilte i bryllup når anledning bød seg. Motivasjonen til å gjøre en forskjell gjennom kunsten var der imidlertid fra tidlig av.

– Her, og selvsagt mange andre steder i verden, er det tradisjon for å fortelle historier og kulturen muntlig, gjennom poesi. Unge i dag har ofte ikke hørt særlig godt etter. Så jeg har ønsket å oversette denne kulturarven til musikk, sånn at tradisjonen kan leve videre. Det var det jeg begynte med, og folk likte det. Siden da har publikummet bare vokst, og sånn sett vil jeg si at det var musikken som valgte meg som sendebud.

«Frankrikes utnyttelse har pågått i over 60 år. Til sammenlikning er korona både kortere og lettere.»

Albumets er hans første på det velrenommerte amerikanske indieselskapet Matador, et av verdens fremste på sitt felt. Med etablering av hovedkontor i New York i 1989, huser de i dag blant annet artister som Julien Baker, Perfume Genius, Queens of the Stone Age og Yo La Tengo. Et selskap Moctar er meget fornøyd med å være en del av. Han synes det kler den posisjonen bandet har opparbeidet seg, og den utviklingen de har vært gjennom. Samtidig er det jo ikke til å komme forbi at en slik signering krever det han omtaler som større egeninnsats og ikke minst: tålmodighet.

– Men vi er veldig heldige. Vi får mulighet til å nå langt flere mennesker med vårt budskap. For det er ikke pengene vi tjener som kan forandre verden. Det er størrelsen på hjertet vårt. Musikk, og annen kunst, kan skape noe alle kan tjene på, hvis de vil og faktisk velger å gjøre det, sier musikeren som både har opprettet skoler i nærmiljøet og gitt jenter mulighet til å spille i band, og generelt har utøvd musikklære.

– Jeg gjør ikke disse tingene for at andre skal se på meg som snill. Det er den eneste anstendige, gode, måten å takke min skaper, min gud, for de mulighetene jeg har fått. Det å gi er dermed givende, for meg, i seg selv. Det er derfor jeg gjerne vil hjelpe, også utenfor musikkfeltet.

Innholdet i musikken reflekterer innstillingen. Tekstenes åpenbare politiske motiver mener han imidlertid verken har blitt mer eller mindre viktige av Covid-19s herjinger. Budskapet er forankret i en konstant og eldre konflikt.

– Pandemien er verdensomspennende. Viruset har ingen grenser. Problemene vi har her er direkte knyttet til Frankrikes utbytting av våre ressurser. Deres trykking av våre penger og mineralfangsten er bare moderne uttrykk for kolonialisering. Ærlig talt tror jeg egentlig vi skal komme oss noenlunde greit ut av pandemien. Frankrikes utnyttelse har derimot pågått i over 60 år. Til sammenlikning er korona både kortere og lettere.

Tittellåta på «Afrique Victim»er for øvrig det eneste sporet på skiva der han ikke synger på tamasheq. To tredjedeler av tekstene er framført på fransk. I begge tilfeller handler det om revolusjon:

– Det er vanlig høflighet å snakke til en døv person på tegnespråk, slik at de kan forstå umiddelbart hva du sier. Jeg bruker fransk slik at fransktalende ikke har noe annet valg enn å forstå hva jeg synger ut om, at jeg snakker direkte til dem, det franske folk, og ikke til noen andre. Og denne metoden å skrive på har jeg også planer om å gjøre på andre språk. Jeg vil skrive en sang på engelsk. Der adresserer jeg amerikanerne. Den skal handle om etableringen av den amerikanske militærbasen like utenfor Agadez. Folk dør på dørstokken der. Men amerikanerne gjør ingenting for å forhindre det. Jeg vil mane til opprør.

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production