Det har vært 17. mai denne uka. Jeg feiret den i huset mitt i Sverige, nokså beskjedent. Her i Värmlands län finner man knapt en sjel som ikke har bånd til Norge. Noen har slekt på andre siden, nære venner, et viktig minne. Noen dagpendler, andre ukependler, og atter andre flytter litt fram og tilbake.

Värmlendingene er et grensefolk hvis røtter har krøpet organisk og fritt i lange tider, uanfektet av politibetjentenes plutselige aktiviteter mellom landene. Men den naturlige flyten av folk hit og dit er nå for tida altså brutt. Og värmlendingene er ikke spesielt begeistret. Historiene om ubehagelige møter med norsk politi på grensa er etter hvert mange. Dagpendlere får passere, men ikke ukependlere. De økonomiske konsekvensene er alvorlige. Jeg har hørt flere som opplever ordningen som arroganse fra norsk side, og det spekuleres i om det er økonomiske motiver for stengningen, nå som norsk handel blomstrer. En nabo kom forbi her om dagen og medga at hun var arg på Erna.

Hvorfor er det blitt sånn? Handler det bare om pandemihåndtering, eller er det også andre variabler med i likningen? Jeg tror vi nok en gang må ta en alvorsprat om norsk nasjonalisme. Den er ikke alltid så pen og pyntelig som 17. mai-dressen.

Jeg har ofte overhørt min italienske far forklare norsk nasjonalisme for andre italienere. Han har beskrevet den som nazionalismo benigno, en «godartet nasjonalisme». Som italiensk etterkrigsbarn er han forståelig nok skeptisk til nasjonalisme. Den norske varianten har han derimot latt seg sjarmere av. Den er ikke særlig ekstrem, hevder han, og ganske ufarlig. Sett med italienske øyne har den et uskyldig ansikt.

Jeg finner ikke helt ro i denne beskrivelsen. For hva om den norske nasjonalismen ikke er godartet, og heller ikke ondartet, snarere et register av følelser og ideer som kan slå ut i forskjellige former i møte med forskjellige virkeligheter? Hva om norsk nasjonalisme virker godartet bare fordi den ikke er stilt overfor store trusler?

Pandemien kaster nytt lys på hvordan nasjonale identiteter utspiller seg. Smitte kommer per definisjon utenfra, og da følger umiddelbart spørsmålet: utenfor hva? Både i Norge og andre land har svaret ofte vært: utenfor landegrensene. Smittetall studeres ut fra land, pandemien håndteres i bemerkelsesverdig stor grad på nasjonale nivå, og pandemivokabularet er fullt av begreper som nasjonaliserer problemene.

«De kaller det ‘karantenehotell’, men la oss kalle en spade for en spade. Det er et fengsel med åpen soning»

«Importsmitte» er et slikt begrep. Donald Trump møtte kritikk da han brukte begrepet «The China Virus», men vi har for lengst internalisert betegnelser som «den britiske varianten» og «den indiske varianten». Denne språklige nasjonalfikseringen er ikke særnorsk, men sier noe om det ideologiske landskapet vi vandrer i.

Det spesielle med Norge er imidlertid viljen til å belaste mennesker med tilknytning til utlandet i langt større proporsjoner enn noe annet land i Europa. For eksempel har utlendinger som bor i Norge, men ikke er folkeregistrert i landet, fram til i går blitt avvist på grensa etter å ha vært i utlandet. Dette er skandaløst og krenkende, men blir ikke stort mer enn bakgrunnsstøy i den norske koronasamtalen.

Mange land har innreisekarantene, men ingen andre land i Europa har innført fengsel for alle som kommer utenfra. Jo da, de kaller det riktignok «karantenehotell», men la oss kalle en spade for en spade. Det er et fengsel med åpen soning. Du kan gå en tur ut, men må sove på cella di. I dette fengselet setter de både voksne og barn som kommer «utenfra». Om du har ektefelle, bror, søster eller foreldre på den andre siden, har ingenting å si. Og når noen stiller spørsmål ved ordningen, kommer det politisk innøvde svaret: «Vi ser at det fungerer veldig bra.» Men for hvem fungerer det bra? Regelen er brutal for alle som har meningsfulle bånd på tvers av grensene.

Jeg er overbevist om at dette grepet – fengslingen av folk som vil besøke sin mor eller kjæreste – aldri hadde vært mulig om det ikke var for den sterke norske nasjonalismen. Selv når smitten i enkelte områder i Norge har vært høyere enn gjennomsnittet i Sverige, har man gjort lite for å hindre bevegelsesfriheten innad i Norge. Forslagene om «søringkarantene» ble raskt avfeid – hvorfor det? Aksepten for ekstreme tiltak mot oss på feil side av grensa kan majoriteten derimot leve med.

Man kan selvfølgelig forsvare dette med pragmatisme. Det er mer praktisk med landegrenser. Det finnes en infrastruktur der, og man har politisk kontroll på innsida, ikke på utsida. Jeg tror likevel det ideologiske veier tyngre. Det er mer politisk spiselig å belaste dem som kommer utenfra, enn dem som er innenfor. Ideen om at nasjonen og territoriet må forsvares, er ikke bare politisk akseptabel, den er selve imperativet i den nasjonalistiske tenkemåten.

De fleste av oss grenseboere skal nok klare oss gjennom dette. En del värmlendinger gidder kanskje ikke å jobbe i Norge etter pandemien, men de dårlige følelsene vil nok legge seg etter hvert. Min bekymring er hvordan gamle Norge vil reagere på større kriser i framtida. Kriser som vil være internasjonale av karakter, men hvor nasjonale verdier står på spill. Hva med klimakrisa? Hva med alle flyktningene som vil komme? Vil nasjonalismen fortsatt være godartet da, som et koselig barnetog en vakker dag i mai?

Marta Tveit, Torgrim Eggen, Demian Vitanza, Karin Sveen og Synne Øverland Knudsen skriver med bløt blyant på lørdager.