– Det er enda mindre enn jeg trodde! utbryter Sumaya Jirde Ali idet hun trer over dørstokken til Gullberg & Bostadløkken, den feministiske bokhandelen på Kiellands plass i Oslo.

På andre sida av en smal gang bak bokhandelen ligger kontorene til det feministiske tidsskriftet Fett. I dag, 18. mai, overtar Ali redaktørstolen.

– Det er veldig stort. Fett var det første intellektuelle søsterskapet jeg ble en del av. Det ga meg så mye, som feminist, som antirasist.

Vil løfte andre

Fett var det første tidsskriftet Ali skreiv for. Det var i 2017, samme år som hun ga ut sin første diktsamling og året etter at hun debuterte i norsk samfunnsdebatt med en kronikk i Aftenposten.

Siden er hun blitt en viktig og tydelig stemme i norske debatter om blant annet flerkulturalitet, feminisme og rasisme.

– Noe av det som appellerte til meg med redaktørjobben, er at man kan være backstage, sier Ali, som i perioder har fått hets og drapstrusler for ytringene sine.

Men hun er også «et organisasjonsmenneske», sier Ali.

– Jeg har fått det fra foreldrene mine, som også er organisasjonsmennesker: Du skal ikke eksistere, du skal leve. For å leve må du bevege deg utenfor huset og lokalmiljøet ditt. Da ser man også urettferdighet, og det føder rettferdighetssans.

Hun tror det er lett å hvile når man selv har fått en stemme og et rom i offentligheten.

– Men hvor betydningsfullt er det hvis du ikke løfter andre til samme nivå? Denne jobben muliggjør det å gi rom til folk og perspektiver som ellers ikke får plass, sier Ali.

Selv har hun blitt fortalt at hun ikke kan være feminist – hun som går med hijab og «dekker til håret for menn».

– Det er jo ikke derfor jeg går med hijab. Men derfor er det veldig morsomt at jeg får en sånn jobb. Fett viser at de anerkjenner hvor sammensatt verden er – at det ikke er enten, eller.

Utvider rammene

– Det er mange tanker som fødes i Fett og tas videre ut. Det jeg vil gjøre, er å allmenngjøre Fett. Som nordlending ser jeg også at det er en Oslo-greie. Jeg vil utvide rammene, sier Ali.

Det er for eksempel en god ting at Fett ikke krever at redaktøren er bosatt i Oslo, mener hun.

Men Fett skal også forvente noe av leseren, synes Ali.

– At leseren er feminist?

– Nei, på ingen måte. Det viktige er at vi som skaper numrene, får plass til mange perspektiver.

Da Ali selv fikk en fot innafor i den feministiske bevegelsen, så hun at den er fragmentert. Men det er én ting som går igjen overalt, mener hun:

– Det er den hvite feminismen som prater på vegne av andre. Den fella vil jeg ikke gå i som redaktør. Jeg har selv sett hvordan enkelte feminister prater om hijab og bekledning – de bruker det samme språket om sexarbeidere. Man står på utsida og ser inn og definerer, sier Ali.

– Når en annen minoritet behandles dårlig, tenker jeg: Det gjelder meg. Jeg kjenner det voldelige språket, hele skuespillets gang. Frantz Fanon sier noe sånt som: Snakker man om «jøden», snakker man også om den svarte mannen. I dag er det transpersoner, i morgen er det meg. Eller noen andre jeg kjenner.

– La folk tale sjøl

Ali vil unngå forenklingen. Hun vil at de som kjenner det på kroppen, skal få muligheten til å ta ordet.

Selv identifiserer hun seg som interseksjonell feminist. Kort fortalt betyr det at man ser forskjellige former for undertrykkelse i sammenheng.

Hun er, som hun sier, «mange minoriteter i én»:

– Som svart, som muslim, som somalier, som kvinne. Jeg mener at feminisme som ikke anerkjenner ulike grader av diskriminering, er en fattig feminisme. Den favner ikke alle kvinner.

Motsatsen krever at flere stemmer får plass i debatten.

– La folk tale sjøl. Det er lettere sagt enn gjort, for det er mange som ikke vil gi fra seg sitt sete. Hva skal man gjøre da, skal man spyle dem ned? sier hun og ler en rungende latter.

«Feminisme som ikke anerkjenner ulike grader av diskriminering, er en fattig feminisme»

— SUMAYA JIRDE ALI, NY REDAKTØR I FETT

– Er det merkbart, mener du, at norske feminister snakker mye på vegne av andre?

– Ja, ja, ja. Det er veldig synlig i spørsmål om surrogati og sexarbeid. Man klarer ikke enes om språket, og man tenker at den andres virkelighetsoppfatning utelukker den neste. Vi feminister har lett for å forenkle ting, sier Ali.

Under den internasjonale metoo-konferansen på Island i 2019 deltok hun på et seminar om kvinner med en funksjonsnedsettelse.

– Der pratet kvinner om opplevelsen av at kvinnebevegelsen i hele Norden ikke har rom for sånne som dem. Og at metoo-bevegelsen i hvert fall ikke frontet deres lidelse. Som feminister prater vi mye om «the male gaze», men ikke noe om «the medical gaze».

I «Rettsstridig forføyning», en av Alis favorittromaner, skriver Lena Andersson: «Jeg tror at grunnproblemet er at andres handlinger tolker vi behavioristisk, utenfra og objektivt. Våre egne tolker vi fenomenologisk, inne fra bevisstheten. Det er menneskets dilemma.»

– Jeg ser det også i norsk offentlig debatt. I stedet for å se innover, peker vi fingre og er mer opptatt av hvordan andre oppfører seg. Det er jo veldig ubehagelig å se at svarene man har, egentlig ikke er noen svar, sier Ali.

Det gjelder venstresida òg.

– Historisk har venstresida i all hovedsak drevet likestillingskampen. Det provoserende er at historien ser ut til å gjøre oss late, fordi vi blir trygge på at det er vi som har kjempe fram verdiene som preger samfunnet. Det kan gjøre at vi tenker at vi ikke lenger trenger å være kritiske til egen posisjon og metode.

Når opposisjonen prater om fenomener som «godhetstyranni», har de et poeng, mener Ali, selv om hun ikke bruker et populistisk språk.

– Det referer til en form for overlegenhet noen kjenner på fordi de har «riktige» meninger. Det er patetisk.

– Mener du feminister unngår den indre kritikken i forsøket på å framstå samla?

– Ja. Norsk kvinnebevegelse er ikke samla. Den er fragmentert i ulike meningsfellesskap i likhet med andre store bevegelser. Å si noe annet er å lyve, sier hun og legger til:

– Jeg har festet med Kvinnegruppa Ottar, og noen av mine nærmeste venner er i Kvinnefronten. Dette er folk som ikke ser øye til øye. Da får man innblikk i mye forskjellig, sier Ali med glimt i øyet.

De neste to årene, så lenge åremålet varer, skal det være plass til alt dette i Fett. Hun har mange planer.

– Kanskje litt for mange. Men det skal ikke være Sumayas blad. Jeg har jo en redaksjon i ryggen.