For et år siden fant jeg et palindrom i hagen. Ute var det begynt å bli varmt, selv om vi bodde midt i sentrum var det trær i bakgården, og de nærmet seg blomstring. Som følge av den første bølgen med nedstengninger, var våren prega av en uvant stillhet – men det er bare en halv sannhet, for den stillheten som oppsto idet bykjernens vante lyder forsvant, ble fylt av fuglesang. Lydene av livet som til enhver tid kretser rundt oss, men som drukner i bruset av menneskelig aktivitet. Jeg våkna til lyden av fugler, og ettersom jeg hadde blitt stadig mer oppmerksom på deres småprating seg imellom, var det også lett å merke en stemme jeg aldri hadde hørt før. I morgenlyset myste jeg ut mot plenen, der sangens opphav tok form av fire små, rødhodede, gulvingede fjærballer. Først etter en uke med leting, søking og sammenligning, gikk det opp for meg hvem vi hadde fått besøk av: palindromfuglen stillits.
Bokmagasinet
Melodiøst
Fuglesangen ble under pandemiens stille vår tydelig på en annen måte.