Knut Hamsuns forhold til jøder og det jødiske henvises oftest til bisetninger i tekster om hans liv og virke. I litteraturprofessor Ståle Dingstads siste bok spiller det hovedrollen. Målet med «Knut Hamsun og det norske Holocaust» er at vi for alvor skal «inkludere konsekvensene av [Hamsuns] ideologiske forfatterskap i vår omgang med dette».

Utgangspunktet er en anmodning fra Hamsun til sykehusdirektør Ørnulv Ødegård etter krigen, gjengitt i erindringsboken «Paa gjengrodde Stier» (1949):

Jeg gjøre Utfald mot Jøderne? Dertil har jeg hat for mange gode Venner blant dem og disse Venner har været fine Venner mot mig. Jeg opfordrer i Venlighet Direktøren til at lete igjennem min samlede Produksjon og se om han kan finde et Utfald mot Jøderne.

Som Tore Rem påpektei sin bok «Reisen til Hitler» (2014), har denne «oppfordringen» i seg selv vært nok til at mange lesere har frikjent Hamsun på dette punktet. «Knut Hamsun og det norske Holocaust» er først og fremst et oppgjør med denne antakelsen, og i dette utgjør den et substansielt bidrag til samtalen om Hamsuns forfatterskap og dets forhold til Hamsuns nazisme. I den pågående debatten om utgivelsen står dette bidraget i fare for å overskygges både av polemikken og konklusjonene i Dingstads studie.

Lesningen presenteres som et forsøksvis paradigmeskifte i Hamsun-forskningen, og Dingstad tar til orde for at det «[f]ra nå av gjelder [ …] å inkludere ideologien i diskusjonen om dette forfatterskapet». Mer treffende er det kanskje å si at Dingstad utgjør en del av en utvikling som var godt i gang også før denne boka utkom, selv om slutningene her er mer ytterliggående enn i de fleste andre tilfeller. Utbyttet av studien ligger ikke i nærlesninger eller nylesninger av Hamsuns tekster. Studien er et debattinnlegg om vår forvaltning av forfatterskapet.

Dingstads bastante stiltonefremprovoserer en del spørsmål. Stemmer det for eksempel virkelig at de «færreste» i dag vil være enige i at vi i «den samme litteraturen som priser naturen, kjærligheten og poesien, finner [ …] et menneskesyn, et samfunnsperspektiv, en historieoppfatning og en moral som plasserer Hamsun ideologisk»? Eller at de som gjennom historien har skrevet rosende om «Markens Grøde», også har trodd at Hamsun «vil dem vel»? Eller at Hamsun med sin posisjon kunne «ha endret myndighetenes politikk overfor de norske jødene om han hadde ønsket det»? Konklusjonene i boken har allerede fostret debatt, og da særlig den følgende: «Hamsun var som forfatter en premissleverandør for det norske Holocaust, og det å betrakte ham som en stor og god forfatter etter Auschwitz, er barbarisk».

Utsagn som disse har resultert i at Dingstad har blitt kritisert for å ville «kansellere» Hamsun. Men hva innebærer egentlig det? Dingstad tar ikke til orde for at vi skal slutte å lese eller studere Hamsun, men at forfatterskapet bør forvaltes og formidles på en måte som for alvor stiller Hamsun til ansvar, og at han ikke lenger bør feires. Hvorvidt det i realiteten er å anse som en kansellering, er et betimelig spørsmål. Det er lite produktivt å harselere med identitetspolitikk og cancel culture uten å spesifisere hvordan vi forstår det. Debatten om Dingstads bok påkaller en større diskusjon om hva det vil si å «kansellere» historiske forfatterskap, heller enn å benytte fenomenet som en nedsettende samlebetegnelse for lesninger som betoner moralske aspekter ved et forfatterskap.

Boken er også mer enn konklusjonene den fremmer. Blant annet rommer teksten en oversikt over omtaler av jøder i norsk litteratur, hvor ubehaget i lesningen økes av at utfallene fra forfattere som Ludvig Holberg, Aasmund Olavsson Vinje, Amalie Skram og Arne Garborg i stor grad får stå ukommentert. Av disse er Skrams lidenskapelig antisemittiske uttalelser dem som gjør sterkest inntrykk. Effekten av denne gjennomgangen er påfallende nok ikke at Hamsun slipper lettere fra det fordi hans egne antisemittiske uttalelser er «i tiden», eller fordi han ikke er spesielt ille sammenlignet med andre forfattere som levde og virket samtidig som ham. Snarere tydeliggjør gjennomgangen hvilken sammenheng Hamsuns «tidstypiske slengbemerkninger» og antisemittiske skildringer skriver seg inn i. Beskrivelsene fra norske forfattere hvor jøder fremstilles som ekle, upålitelige, pengesterke, griske, svikefulle, late, løgnaktige, pågående og stygge, samt utallige sammenligninger med dyr, er vond lesning. Det gir et viktig korrektiv til tendensen vi som lesere har hatt til å gi Hamsun ros for det gode han har bidratt med i sin samtid, men latt tidsånden ta regningen for det vonde.

Dingstad lister opp det vonde, det vil si eksempler på Hamsuns antisemittisme, fra ulike stadier av forfatterskapet. I reiseskildringen «I Æventyrland» (1903) kan vi lese om en russisk offiser: «Hans Jødesnude er ikke til at holde ud». I «En vandrer spiller med sordin» (1909) skildrer Hamsun «Jøder som er kommet for at svindle bort en utkrotet Lommeklokke eller to skjønt Byen ingen Penger har». Hans mest berømte jødiske portrett, «klokkejøden» Papst fra «August»-trilogien (1927–1933) omtales i vendinger som den følgende: «den vandrende Jøde som sikkert hadde snytt Tusener i sine Dager hadde muligens denne ene Gang været mere end ærlig og solgt med Tap.»

«Motgiften består i å uthente et mest mulig entydig budskap fra litteraturen.»

Eksemplene er tallrike, og leseren minnes på at Hamsuns rasisme og antisemittisme kommer til uttrykk på sitt groveste også tidlig i forfatterskapet. Bunnpunktet nås i skildringer som boken «Fra det moderne Amerikas Aandsliv» (1889): «Negrene er og blir Negre, en Menneskebegyndelse fra Tropen, Væsner med Tarmer i Hovedet, rudimentære Organer paa et hvidt Samfundslegeme.» Eller i «Markens Grøde»»: «Lapperne de vanker i Utkanterne, i det Skumle, sæt Lys og Luft paa dem, og de vantrives som Utøi og Makk.» Utsagn som disse vil neppe komme overraskende på noen Hamsun-forskere, men myten om at Hamsun ikke gjorde «utfall mot jødene» har vist seg seiglivet blant en rekke av leserne hans, og «Knut Hamsun og det norske Holocaust» er et vellykket oppgjør med denne forestillingen. Dessuten finnes det ting vi ikke har vondt av å bli påminnet.

Dingstad foretar videreen omhyggelig gjennomgang av hvordan særlig «Markens Grøde» blir til, både materielt og ideologisk. Her løfter han frem fortellingen om Sachnowitz-familien på ti medlemmer som bodde i Larvik samtidig som Hamsun da han fullførte nobelprisromanen, og hvor bare Herman Sachnowitz overlevde krigen. Det synliggjør konsekvensene av ideologien Hamsun sluttet seg til og skrev i favør av, og retter samtidig fokus mot den i dag mindre kjente utgivelsen «Det angår også deg» (1976). Dette er en brutal tidsvitneskildring om Herman Sachnowitz’ opphold i Auschwitz, nedskrevet av forfatteren Arnold Jacoby.

Dingstad bruker langt mer plass på å dissekere denne teksten enn han spanderer på gjennomgangen av Hamsuns tekster. Det er tydelig et grep for å utjevne en ubalanse, men det hadde vært interessant om Dingstad hadde gått like tett på Hamsun-tekstene. I denne studien reduseres de til de rasistiske og antisemittistiske utsagnene de målbærer. Dingstads diskusjon av samenes rolle og fremstilling i «Markens Grøde» bør likevel trekkes frem som et særlig viktig bidrag. Forhåpentligvis vil diskusjonen inspirere eller provosere til stadig nye diskusjoner av Hamsuns fremstilling av urfolk som går i tettere i dialog med de litterære skildringene enn Dingstad gjør her.

Dingstad tar et prisverdig oppgjør med egen tidligere forskning hvor han – etter eget syn – har forfektet litteraturen som et sted og en institusjon hvor alt er tillatt. I denne nye studien går han langt i å sidestille litterære skildringer med enhver annen uttalelse. Dette preger gjennomgangen av Hamsuns antisemittisme i romaner, drama, taler og brev. Studien opponerer mot en Hamsun-forskning som historisk sett har «investert tid og krefter på å få frem det tvetydige, det ambivalente, det komplekse og ubestemmelige ved litteraturen» for å bortforklare og undergrave betydningen av Hamsuns tilslutning til nazismen. Motgiften består her i å uthente et mest mulig koherent og entydig budskap fra litteraturen som etterlater så lite rom for enhver tvetydighet at det utgjør et problem i Dingstads litterære lesninger og svekker boken som helhet. Moralen får så stor plass at enhver oppfatning om estetisk verdi blir en ettertanke. En roman er ikke det samme som en tale på torvet, uten at det dermed er sagt at forfattere skal kunne si hva som helst i en skjønnlitterær fremstilling uten å stilles til ansvar for det.

Diskusjonen om Hamsuns ettermæle har vært en fortelling om bråk. Om Dingstad retter aldri så mye skyts mot tidligere Hamsun-forskning, er det få ting som tydeligere hedrer denne tradisjonen enn å opprettholde ordskiftet om Hamsun som en strid heller enn en diplomatisk og varsom meningsutveksling.

Doktorgradsstipendiat i nordisk litteratur ved UiT Norges arktiske universitet.